La barna bli skoleklare

Hva hvis vi hadde et tiltak som kunne forebygge frafall i skolen og arbeidslivet, utjevne ulikhet og få ned trykket på psykisk helsevern for barn og unge? Hva om dette tiltaket primært dreier seg om en holdningsendring?

Hvert år vandrer over 50.000 forventningsfulle barn inn i klasserommet for aller første gang. Tusenvis av dem burde ikke vært der enda. De burde fått ett år til i barnehagen til å utvikle seg kognitivt, sosialt og emosjonelt.

De har foreløpig ikke de samme forutsetningene for å håndtere overgangen til skolen, og denne uheldige starten kan prege dem langt ut i skolegangen, kanskje hele livet.

Det er meningsløst å gjenta samme feil og forvente et annet resultat. Likevel sender vi disse barna ut i en hverdag med manglende mestring, avmakt og urimelige forventninger.

Det er store forskjeller på hvor skoleklare barn er. Jenter ligger ofte foran gutter faglig, sosialt og språklig ved skolestart, en forskjell som vedvarer.

Også faktorer som hjemmemiljø, personlighet, foreldrenes utdanning og barnehagekvalitet spiller inn. Det viktigste er uansett ikke hvorfor forskjellene er der, men å anerkjenne at de eksisterer.

Psykiske vansker og lidelser oppstår ofte i gapet mellom krav og forutsetninger.

Vi vet at gutter født sent på året er mer tilbøyelige til å få en ADHD-diagnose enn andre barn. Umodenhet og sen fødselsdato bør være grunnlag for utsatt skolestart, ikke henvisning til BUP.

Det finnes mange grunner til at man utvikler psykiske vansker, men fødselsdato bør ikke være en av dem. Psykiske lidelser oppstår sjelden i et vakuum, men å ha startet for tidlig på skolen bør ikke være hovedårsaken.

Dette handler ikke om lærerkompetanse. Lærerne vi har er mer enn dyktige nok. Det handler heller ikke om hvor mange elever det skal være i klasserommet (selv om opptil 30 førsteklassinger i samme klasserom er i overkant).

Det handler om det store spriket blant elevene i modenhet og ferdigheter som finnes i et klasserom.

Det er utfordrende nok å sikre faglig og sosial mestring for alle i overgangen til skolen, uten at læreren i tillegg må ivareta elever som egentlig trenger et annet læringsmiljø.

Hva kan vi gjøre med saken? Hvis vi virkelig tok kunnskapen vi har på alvor, burde alle gutter startet på skolen et år senere enn jentene. Et slikt universelt tiltak vil imidlertid kunne være både inngripende og lite treffsikkert.

Et slikt tiltak vil riktignok nå alle gutter som trenger et ekstra år, men også mange som ikke gjør det.

Og hva med jentene? Selv om gutter på gruppenivå er mer umodne, trenger også mange jenter de samme rettighetene og hensyn med tanke på utsatt skolestart.

En mer målrettet løsning vil være om alle barnehager og foreldre tar aktivt stilling til utsatt skolestart dersom de har et barn født etter 1. oktober.

Det bør også være mulig å ta denne beslutningen uten å måtte koble på øvrige instanser, slik praksis er i dag. Her bør vi stole på at foreldre og/eller barnehage kjenner barna best, også for de barna født tidligere på året.

Noe så tilfeldig som å være født før eller etter 1. januar bør ikke ha så store konsekvenser for et barns liv som det kan ha i dag. Økt fleksibilitet i disse vurderingene gagner alle – være seg barna, foreldrene, barnehagen, skolen og samfunnet for øvrig.

Vi trenger en holdningsendring! Foreldre og barnehager må kunne stå stødig i sine vurderinger, uten å måtte være bekymret for at barna skal skille seg ut negativt fordi de er født ett år før klassekameratene.

Vi må la tvilen komme barna til gode. Vi må gi barna som trenger det et år til på sin psykososiale utvikling, og la være å presse dem inn i en hverdag uten mestringsfølelse.

Ved å senke terskelen for å ta denne beslutningen vil vi også bidra til å fjerne tabuet mange foreldre kjenner på at de påfører barnet sitt. Det er ikke umulig.

I Danmark utsetter 10–15 prosent av barna skolestarten. I Norge er tallet 0,6 prosent. Det er ingen grunn til å tro at Norge har opptil 25 ganger færre barn med behov for et ekstra år.

Hva vil dette koste? På kort sikt vil det kreve flere barnehageplasser. Med full barnehagedekning og færre fødsler, finnes det sannsynligvis allerede kapasitet. Men det vil kreve politisk vilje å bruke penger på å opprettholde denne kapasiteten.

Det vil kreve politisk langsiktighet å bruke penger i barnehagesektoren når de langsiktige gevinstene vil finne sted i skolen, psykiatrien og arbeidslivet.

Frafall i skole og arbeidsliv har enorme sosiale og økonomiske kostnader. Utsatt skolestart er en investering som vil lønne seg på sikt.

La oss ta et oppgjør med stigmaet rundt utsatt skolestart og gi alle barn en reell sjanse til å lykkes!