Kvinne, bygg ditt drømmestadion

Hvor mange steder i Europa kan kvinnelige fotballspillere spørre etter ammerommet for spillerne?

Eller for den del hvor barnevognene skal plasseres mens man setter seg på tribunene og ser kamp?

Og i tillegg forvente et fornuftig svar?

Snart ett, er svaret.

I Brighton på Englands sørkyst skal det, hvis alle godkjennelsene går i orden, bygges en flunkende ny fotballstadion som bare tar hensyn til kvinner og deres ønsker og behov som spillere og tilskuere.

I stedet for å spille de fleste hjemmekampene på en lånt bane flere mil unna, skal superliga-laget Brighton, hvor Olaug Tvedten i øyeblikket er det norske innslaget, i fremtiden spille på en helt ny stadion som skal bygges rett ved siden av arenaen til Premier League-laget ved samme navn.

Alt på den nye stadion skal tilpasses kvinnelige spillere og et annet publikum enn de som er på naboarenaen og ser på mennene.

Med dét skrives et nytt og viktig kapittel i europeisk fotballhistorie. Noen vil gå så langt som til å kalle det et paradigmeskifte.

Men det kunne skjedd i Bergen allerede for 20 år siden.

Store tanker i Sandviken

«Rosa garderober og store speil, var det vi spøkte med», sier Arne Møller til NRK.

For 20 år siden var han ganske nyansatt som trener for kvinnelaget i Sandviken i Bergen og var sentral da planene om det de kalte «verdens første jentestadion» så dagens lys.

Idéen var så revolusjonerende god at den selvsagt aldri kunne bli noe av.

Møller hadde kommet til en klubb med de beste av intensjoner, men som etter hans mening totalt manglet rammebetingelsene for å lykkes for sin satsing på kvinnesiden.

Derfor lanserte de tankene om et helt nytt stadion, bygget med utgangspunkt i å gjøre forutsetningene for kvinnelige spillere best mulige. Da måtte det tenkes nytt, radikalt nytt på enkelte områder.

Garderobene skulle tilpasses kvinner. Underlaget på stadion også. Det skulle skapes en helt ny kultur. Mange av spillerne var studenter, så man så på muligheter for å lage lokaler til å bruke tid på å følge opp studier ved siden av treningene.

Men den overordnede tanken til Møller og hans medarbeidere var likevel å skape et slags nasjonalt kompetansesenter rundt kvinner og fotball, som også kunne få status som landskamparena. De norske kvinnene spilte på denne tiden landskamper på steder man, med all respekt, ikke forbinder med internasjonale ambisjoner.

Så sent som sommeren 2006 møtte Norge eksempelvis Danmark i Lyngdal på Sørlandet. Norge vant for øvrig 2–1.

Det de så i Sandviken var et glimt av fremtiden.

Men fortsatt var denne kanskje litt for tåkete for litt for mange.

Ingen var villige til å satse det som skulle til for å realisere et så visjonært prosjekt.

Planene endte i en skuff og ble i det store og hele glemt. Og det er på et vis forståelig.

Ingen kunne den gang ane hva som skulle komme.

Satsing i Statene

Utviklingen av fotballen for kvinner siden den gang har nemlig vært eksplosiv, i mangel av et bedre uttrykk.

De største fotballnasjonene og ikke minst de etablerte storklubbene på mannesiden har sett potensialet i å satse også på kvinnene. Med det har pengene kommet, og fasilitetene har blitt oppgradert. Men det har fortsatt å være på maskuline premisser, med veldig få unntak.

Den fotballnasjonen der kvinnene likevel lenge har hatt en status mer eller mindre på linje med menn er USA.

Der fikk man også det første store arena-prosjektet spesielt designet for kvinner. Det skjedde i Kansas, der klubben Kansas City Current holder til. I 2024 åpnet de verdens første stadion spesialtilpasset kvinner.

Snart kommer det en tilsvarende i Denver. Der vil blant annet den ene svingen bevisst være helt åpen, så selve gressmatten går rett over i et parkområde, der man kan koble av når man føler for det.

Det vil også komme mange flere toaletter enn det som er påkrevet. Det blir separate skifterom for hver spiller. Og de blir egne lekeområder på tribunene for barn som ikke orker å sitte stille en hel kamp.

Kampen om kvinnelig kjøpekraft

Det kanskje viktigste problemet her hjemme er likevel at altfor få skjønner helt hva man går glipp av, når man ikke legger bedre til rette for at kvinner skal komme på kamp.

Marianne Solheim i Toppfotball Kvinner setter ord på det:

«Inntektene per tilskuer er mye høyere i kvinnefotball enn blant menn.»

Det blir bare altfor sjelden lagt ordentlig til rette for det. For kvinnene kommer ikke bare med flere barn til stadion. Kvinnene handler også mer, tro det eller ei. Om det er mat eller såkalt «merch», altså supporterutstyr.

Men tilbudet i supporterbutikkene er lite, og menyene i kioskene består stort sett av kulinariske finesser som pølser i lompe og potetgull, mens de sanitære forhold altfor ofte er mangelfulle, for å si det diplomatisk.

Også sportslig er det fortsatt store utfordringer, understreker Solheim. Selv om tendensen er at de store klubbene på mannesiden også satser på kvinnelag, er ikke anleggene tilpasset dette.

Infrastrukturen er ikke tilrettelagt for to likeverdige prestasjonsgrupper. Det er rett og slett ikke plass. Og selv om Solheim ikke nevner det konkret, er det ingen steder hvor dette har vært tydeligere enn i Bodø. Mens mennene i Glimt stadig beveger seg mot Europa-toppen, har toppserielaget blant kvinnene måttet ta til takke med pinlige garderobeforhold for seg selv og de tilreisende motstanderne.

Heldigvis ser man lyspunkter, både i Stavanger og på Stabæk tilrettelegges det for at kvinner og menn skal likestilles når det gjelder fasiliteter. Ting skjer, altså, men de skjer sakte.

Tilfredse tilskuere

Mange mener også at den langsomme økningen i tilskuertallene i Toppserien er et bevis på at produktet i seg selv ikke er attraktivt nok.

Solheim er ikke overraskende uenig og mener å ha tall som bekrefter dette.

Tilfredsheten i deres egne undersøkelser blant tilskuere i Toppserien er høy. I det leser man inn et potensial for vekst, bare man tør å legge bedre til rette for det.

Sandviken fikk aldri sin unike stadion. Det skulle gå 15 år til før det ble en virkelig endring i satsingen på kvinnene i Bergen. I 2021 ble de formelt en del av Sportsklubben Brann og fikk ikke lenge etter spille sine hjemmekamper på selveste Stadion. Dette er det tydeligste og kanskje viktigste steget mot en reell likeverdig status for kvinnene i norsk toppfotball.

Men noe mistet man på veien: Sjansen til å bli historiske.

– Vi i Norge hadde en mulighet. Folk rundt forsto det bare ikke, sier Arne Møller i dag.

I stedet ser verden nå til Brighton og et unikt prosjekt, som tross alt gir et håp for fremtiden – selv for nordmenn som bruker litt tid på å forstå.