Kultur er lim – også i beredskapen

Her finnes ett av de stadig færre stedene i samfunnet der publikum ikke er sortert etter identitet, algoritmer eller meninger, men sitter side om side og deler noe felles.

I fjor ble dette også politisk anerkjent da Beredskapsmeldingen for første gang fikk et eget kapittel om «Kulturen, kulturarven og medienes betydning for sivil motstandskraft». Det var nødvendig. For inntil da hadde kulturens rolle i beredskap vært påfallende fraværende, og faktisk totalt oversett i totalberedskapskommisjonens arbeid.

At kulturen nå er skrevet inn i beredskapspolitikken, er viktig. Men det er bare et første steg. For politikk som stopper ved erkjennelse, bygger ikke beredskap.

Grunnloven slår fast at staten har ansvar for å legge til rette for «eit ope og opplyst offentleg ordskifte». Det forutsetter mer enn rettigheter på papiret. Det forutsetter levende arenaer der mennesker møtes, lytter til hverandre, deler erfaringer og utvikler felles forståelse. Frie medier er avgjørende. Et aktivt kulturliv er like grunnleggende. Disse arenaene blir ikke mindre viktige i kriser, de blir mer avgjørende.

Erfaringene fra Ukraina viser dette med all tydelighet. Midt i krigen har kulturlivet holdt åpent. Forestillinger er blitt avbrutt av flyalarm, publikum har gått i tilfluktsrom og kommet tilbake for å fullføre. Da russiske angrep førte til strømbrudd, oppsto utekonserter der mennesker danset for å holde varmen og motet oppe. Kultur blir brukt bevisst for å holde samfunnet samlet. Derfor satser Ukraina på mer kultur i krigstid, ikke mindre. Tilsvarende er noe av det første russerne fjerner kulturminner og ukrainske kulturuttrykk.

Også i Norge bygges fellesskap gjennom kultur hver eneste dag. Regionen er rik på samarbeid mellom institusjoner, frivillige miljøer og profesjonelle aktører. I Kilden teater og konserthus samles mennesker fra hele landsdelen til felles opplevelser i samme rom, samtidig. Her sitter folk side om side og deler noe felles.

Slike møteplasser er demokratiske leirbål. De skaper tilhørighet, tillit og felles referanser – verdier som ikke kan improviseres fram når krisen først er et faktum.

Pandemien viste oss hva som skjer når disse rommene forsvinner. Det var ikke bare forestillinger som ble avlyst, men relasjoner og fellesskap som ble satt på pause. Mange opplevde tomrommet svært konkret. Det er denne erfaringen politisk beredskapstenkning nå må ta innover seg.

For til tross for festtaler og formuleringer i Stortingsmeldingen er kulturinstitusjonene fortsatt ikke definert som kritisk infrastruktur. I en alvorlig krise vil for eksempel tilgang på drivstoff til aggregater ikke være prioritert. Konsekvensen er åpenbar – og den gjelder i Agder så vel som i Oslo, Nordland, Innlandet eller Finnmark: Kulturinstitusjoner stenger, fellesskapsarenaer forsvinner, og samfunnets sosiale beredskap svekkes.

Da blir anerkjennelsen i beredskapsmeldingen nettopp bare det – ord.

Dersom det politiske miljøet mener alvor med at kultur er en del av den demokratiske infrastrukturen og den sivile motstandskraften, må dette også få konkrete utslag i prioriteringer, planverk og beredskapssystemer. Det må stilles tydelige forventninger, men også gis faktiske forutsetninger, for at kultursektoren skal kunne fylle sin rolle når det virkelig gjelder.

Beredskap handler ikke bare om forsvar, strømnett og forsyningslinjer. Det handler om mennesker. Om samhold, tillit og ikke minst motstandskraft. Når kulturen behandles som sekundær i krise, svekkes nettopp det samfunnet skal forsvare.

Spørsmålet er derfor ikke om kulturen er viktig i beredskapen. Det er politisk slått fast. Spørsmålet er om vi er villige til å organisere, prioritere og finansiere beredskapen deretter, før neste krise igjen avslører gapet mellom ord og handling.