Krisevalg for Mette Frederiksen

Det gikk kanskje verre enn fryktet.

Sosialdemokratiske høyborger som Frederikshavn og Næstved falt gjennom natten. De borgerlige tok makten. Anført av regjeringspartner Venstre.

Totalt tar Venstre 39 borgermesterposter mot Socialdemokratiets 24.

Dermed blir det vanskelig for Socialdemokratiet å selge valgnederlaget med at de likevel har beholdt makt mange steder. Det er Venstre som må sies å ha vært best på å vinne forhandlinger om topposisjonene.

Kampen om København

Litt utpå morgenkvisten kom selve kronhjorten. Hovedstaden, Her ble det et politisk drama av de sjeldne.

I 122 år har Socialdemokratiet sittet med makten.

Symbolikken i å tape København ville knapt være til å bære for partiet og statsminister Mette Frederiksen.

Derfor hadde hun også gitt en av sine nærmeste venner, Pernille Rosenkrantz-Theil, i oppdrag å sørge for at det ikke skjedde.

Men da resultatet tikket inn, begynte det å se mørkt ut.

12,7 prosent og en tilbakegang på 4,5 prosentpoeng er krise. Spesielt i en by der arbeiderbevegelsen har stått støtt i tiår etter tiår.

Nederlaget hefter også ved statsministeren, siden det var hun som ba Rosenkrantz-Theil om å være overborgermesterkandidat i København.

Mørkerød «fuser»

Når fyrverkeriet ikke går opp i luften, men isteden bare slukner, kaller danskene det en «fuser».

Det ble en aldri så liten nedtur for de tre mørkerøde partiene til venstre for Socialdemokratiet, som på meningsmålinger lå an til å få en rent flertall i København.

Det skjedde ikke. Rød/grønn side har i liten grad klart å kapre velgere fra borgerlig side. De har egentlig bare byttet på velgerne seg imellom.

Og derfor ble også forhandlingene noe annerledes enn kanskje først antatt.

De tre partilederne for Enhedslisten (som ble størst), Socialistisk Folkeparti (som ble nest størst) og Alternativet (som ble små, men likevel større enn ventet) kom arm i arm til Københavns rådhus da stemmene var talt opp. De satte seg ned med de borgerlige partiene for å forhandle.

Socialdemokratiet ble henvist til gangen. Og de ble sittende i time etter time.

Først litt før 07.30 kom Socialdemokratiets kandidat Pernille Rosenkrantz-Theil med uttalelsen: «Nei, det blir ikke meg».

Så gikk det en stund til før klokken var 09.15. Over ett døgn etter at valglokalene åpnet. Da var det klart.

Ny overborgermester

Du kan godt lære deg navnet først som sist. Hun heter Sisse Marie Welling. Kommer fra Socialistisk Folkeparti (SVs danske søsterparti). Nå blir hun overborgermester i den danske hovedstaden.

Det er altså første gang på 122 år at den øverste politiske lederen i København ikke kommer fra Socialdemokratiet – Arbeiderpartiets danske søsterparti.

Men det ble ikke et mørkerødt styre av København. Partiet har med seg Enhedslisten, Venstre, Radikale venstre og Det konservative folkeparti, som alle får borgermesterposter for ulike fagfelt.

I tillegg støttes de av Alternativet, Dansk Folkeparti og Liberal Alliance.

Med et så bredt flertall spørs det hvor mye det blir av de mørkerødes valgløfter.

Det er ikke sikkert det blir like lett å presse på for at Danmark skal anerkjenne Palestina, som de mørkerøde gikk til valg på.

Ikke trenger det å bli like lett å fjerne flere parkeringsplasser eller få enda flere grønne lunger i København.

Og de borgerlige vil protestere mot økte skatter for å finansiere mer velferd.

Men for Socialdemokratiet, som holdes helt utenfor, er dette uansett en nedtur som vil få konsekvenser for partiets fremtid.

På kort sikt inn mot det neste folketingsvalget, som må avholdes før 1. november neste år.

Dårlig natt for regjeringen

I kommune etter kommune har Socialdemokratiet enten fått en «rett venstre» eller «rett høyre». De taper oppslutning i alle retninger.

Den eneste trøsten må være at de befester posisjonen som landets største parti.

Det er vanskelig å sammenligne et lokalvalg med et folketingsvalg.

Både fordi folk gjerne stemmer mer på personer lokalt nå. Samt at det finnes mange lokale lister en del velgere går til.

Men flertallet til Mette Frederiksens sentrumsregjering er borte hvis dette hadde vært et Folketingsvalg.

Samarbeidspartiet Moderaterne, med utenriksminister Lars Løkke Rasmussen på toppen virker å ha implodert totalt.

De havner på 1,5 prosentpoeng og altså under sperregrensen – OM dette var et Folketingsvalg.

Regjeringspartner Venstre klarer seg bedre enn ventet. Selv om de også går en god del tilbake på landsplan, så er tilbakegangen langt mindre enn man har sett på målinger.

Men for Socialdemokratiet er dette grunn til å tenke «kode rød». Hvis man spør politiske analytikere er det flere grunner til at Socialdemokratiet gjør det så dårlig.

• Velgerne føler partiet har blitt for blått på grunn av sentrumsregjeringen de er med i.
• Partiet har ikke klart å tiltrekke velgere i byene. De har gått til andre sosialistiske partier.
• Partiet har stått i spissen for mange saker som har fått negativ oppmerksomhet. For eksempel reduksjoner i sosialstøtte og fjerning av en fridag.
• Mange røde velgere reagerer også på at partiet ikke har støttet anerkjennelse av Palestina som stat og sagt nei til våpeneksport til Israel.

Frederiksens håp

Frederiksens redning kan være at borgerlig side i Danmark er i en indre kamp med seg selv. Hver for seg, gjør de det sånn tålelig bra. Men noen samlet opposisjon er det ikke.

Den som nok ligner mest på en borgerlig statsministerkandidat akkurat nå, er Liberal Alliances Alex Vanopslagh.

Partiet gjør det skarpt, spesielt blant unge menn. Selv om de nok hadde ønsket seg et bedre resultat i lokalvalget, så gjør de det langt skarpere på målinger til folketingsvalg og er størst blant unge under 35.

Dansk Folkeparti forsøker å vinne innvandringskritiske velgere. De har snakket om remigrasjon og i praksis ville presse enkelte innvandrere tilbake til sine opprinnelsesland.

Det er takter man kjenner fra ytre-høyre i andre europeiske land. Men slike uttalelser kan støte de andre borgerlige partiene bort.

Danmarksdemokratene ser ut til å ha grepet om borgerlige distriktsvelgere og bønder. I partiets første kommunevalg sikret de seg borgermesterposten i Ringkøbing-Skjern på Jylland. Spørsmålet er hvilken rolle de vil spille på borgerlig side. Ansvarlig. Eller rebell.

Noen må skifte farge

Men evner disse partiene i det hele tatt å finne sammen? Det er langt fra sikkert. Og hvor skadeskutt vil Venstre være, etter å ha ført en slags lilla politikk i Mette Frederiksens regjering?

De virker å være mer tro til de borgerlige partiene lokalt enn nasjonalt.

Men det blir neppe enkelt, hvis de vil prøve, å bare valse inn i blå blokk igjen.

Slik det politiske landskapet ser ut i Danmark akkurat nå, er det mest sannsynlig at Mette Frederiksen må henge den lyseblå drakten tilbake i skapet og finne frem den rød.

Hvis hun skal ha håp om å fortsette som statsminister etter folketingsvalget.

Spørsmålet er om hun egentlig har så lyst til det.