Krigen mot kvinner

Det har aldri vært flere aktive kriger i vår levetid. Når helsetjenester kollapser, rammes kvinner og barn hardest. Når seksualisert vold brukes som våpen, er det kvinnekroppen som blir slagmarken.

Jeg kom hjem fra Øst-Kongo denne uken. Der møtte jeg en ung kvinne som hadde gått i flere dager for å komme til sykehuset vårt. Hun var gravid etter en voldtekt, og vi var de eneste i mils omkrets som kunne tilby henne en trygg og gratis abort.

Kvinnen var en av utallige jeg har møtt som har overlevd voldtekt. Hun var redd, utslitt og traumatisert.

På sykehuset kunne vi gi henne trygg medisinsk behandling, men vi kunne ikke gi henne det hun egentlig trengte. Et liv uten konstant risiko for seksualisert vold, i et land verden ser ut til å ha glemt, tross at rike og mektige land sjelden glemmer å utnytte landets ressurser.

Kvinner i Kongo forteller at de ikke bare frykter seksuell vold, de forventer det.

Bare i løpet av de seks første månedene av fjoråret behandlet Leger Uten Grenser 28.000 overlevende etter seksualisert vold i Øst-Kongo. Det er brutalt mange, men det er bare toppen av isfjellet.

Det var nær 130.000 registrerte tilfeller i hele landet, og mange har ikke tilgang på nødvendig legehjelp etter fysisk ødeleggende overgrep. I tillegg kommer den psykiske belastningen.

Forbrytelsene blir i majoriteten begått av bevæpnede gjerningsmenn, ofte flere samtidig.

Lignende historier kommer fra Sudan, hvor en brutal borgerkrig har rast i snart tre år uten at verdenssamfunnet klarer å bidra med beskyttelse av sivile. Overlevende forteller oss fryktelige historier om brutal vold og voldtekter. De er ikke trygge noe sted, ikke engang i sine egne hjem.

Gjerningsmennene skåner ingen, heller ikke de minste barna.

Systematisk seksualisert vold er verken en naturlig eller uunngåelig konsekvens av krig. Det er krigsforbrytelser, tortur og forbrytelser mot menneskeheten. Det er ikke bare kvinnekroppen som rives i stykker, men selve samfunnet.

Samtidig vet vi at i de områdene som er hardest rammet av vold, er det akutt mangel på forebyggende behandling mot hiv.

Medisinmangelen vil få dødelige konsekvenser, og forsterkes ytterligere som en direkte konsekvens av Trumps enorme bistandskutt. Bistandskutt de tidligere kolonimaktene Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Belgia og Nederland på tragisk vis var raskt ute med å kopiere.

Resultatet er at tilgang til trygge aborter uteblir. Mødre dør i fødsel og barsel. Og vi vil se en kraftig eskalering av smittsomme sykdommer. Slik som moren i Somalia opplevde.

Hun hadde gått over 60 kilometer for å nå frem til sykehuset med to barn som var svært syke med meslinger. Hennes to år gamle sønn døde kort tid etter ankomst, mens hennes ti år gamle datter ble lagt på isolatet. Da kollegaene mine spurte om hun hadde flere syke barn hjemme, svarte hun: «Ja, men jeg kunne bare bære to».

Den lokale helsestasjonen var blitt stengt som følge av bistandskutt. Vaksinen som kunne ha reddet alle barna hennes, hadde hun ikke hørt om en gang.

Mangel på medisiner og humanitær hjelp er ikke en naturlig eller uunngåelig konsekvens av krig. Det er et resultat av villet politikk.

I Afghanistan har Taliban-regimet tatt krigen mot kvinner til det absurde. Kvinner får ikke motta helsehjelp uten tillatelse og følge av en mann. Kvinner dør i fødsler fordi ingen mann – eller den 12 år gamle sønnen – rakk hjem i tide til å følge henne når riene setter inn.

Når vi vet at kvinner kun kan motta helsehjelp av andre kvinner, og landet samtidig har forbudt kvinner å ta høyere utdannelse, er det bare et spørsmål om tid før kvinner blir totalt avskåret fra all helsehjelp.

Krigen mot kvinner kan ikke fortsette. Men kun verdens ledere kan stoppe den. Bare de kan ta grepene som kan sikre rettighetene, vedta lovene, bevilge midlene og sørge for nødvendig beskyttelse av kvinner.

Leger Uten Grensers virkemidler er gratis helsehjelp, helseopplysning, medisiner og vaksiner. Vi kjemper for å få tilgang til pasientene våre, men vi trenger også verdens ledere til å støtte oss i den kampen. Som i Gaza, der Israel nå jobber iherdig for å kaste ut oss og 36 andre hjelpeorganisasjoner. For gravide og mødre vil det bli katastrofalt hvis de lykkes. Vi assisterer hver tredje fødsel på Gazastripen.

Verdenssamfunnet må sikre at vi og andre nøytrale hjelpeorganisasjoner får gi den humanitære hjelpen som krigførende parter ofte prøver å hindre.

Det må være alles plikt å huske at kvinners rett til beskyttelse og helsehjelp i krig og kriser ikke er veldedighet – det er grunnleggende menneskerettigheter. Kvinnekroppen kan ikke lenger tillates å være slagmarken hvor menneskerettighetene vil trekke sitt siste åndedrett. For så alvorlig er krigen mot kvinner.

Kvinnedagen må være en dag vi står opp – og sammen med våre medsøstre i Kongo, i Sudan, i Somalia, i Afghanistan, i Palestina – og i altfor mange andre land der kvinner fortsatt ikke blir anerkjent som likeverdige mennesker.

Vi kan ikke tillate at kvinners liv er mindre verdt. At noen mødres sorg er mer tålelig enn andres.

Krigen mot kvinner må ta slutt.