Kona tegnet symbolet til dødsannonsen. - Det måtte bli en krakk

Gitar. Klarinett. Fjærpenn. Travhest. Og en krakk. Dødsannonsenes symboler gjenspeiler stadig oftere hvem avdøde var.

Slik vil mange huske Harald Grytten – med krakk. Da måtte den også øverst i dødsannonsen. Foto: Anne Marthe Vestre Berge

– Det måtte bli en krakk, forteller Inger K. Giskeødegård (69). Like før jul døde mannen hennes, Harald Grytten. Han ble 87 år gammel.

De som kjente Grytten var ikke overrasket da de så krakken over navnet hans i dødsannonsen. Gjennom mange tiår var filologen, byhistorikeren og lokalbokforfatteren en kjent skikkelse i Ålesund.

Med bysbarn eller turister på slep vandret han gjennom gatene og fortalte om dens historie. Den etter hvert godt brukte krakken var hans følgesvenn i alle år. For både Giskeødegård og sønnen Nils Grytten ble det naturlig å foreslå krakken som symbol.

– Tegningen er et symbol på hans evne til å kommunisere og formidle, men også hvordan han inkluderte andre. Under byvandringene inviterte han alltid andre til å stige opp på krakken, forteller Giskeødegård.

Harald Grytten hadde ikke bare kunnskap om egen by, men også evne til å formidle den. Her er «Harald med krakken» under en byvandring i 2019, og som han alltid pleide å gjøre: Andre ble også invitert opp på krakken. Foto: Anne Marthe Vestre Berge

Færre kors i annonsene

Grytten er trolig den første og hittil eneste som har fått en krakk i dødsannonsen. Norge har nemlig lenge hatt sterke tradisjoner knyttet til dødsannonser.

Et eksempel: Tirsdag 8. januar 1980 sto det 65 dødsannonser på trykk i Aftenpostens papirutgave. De var alle veldig like.

Annonsene var korte og kompakte, med få navngitte pårørende. Med unntak av to symbolfrie annonser, hadde alle et kors over navnet på avdøde.

To tiår senere hadde ikke mye endret seg. Av totalt 728 dødsannonser i Aftenposten på slutten av år 2000, hadde 85 prosent et kors. Resten hadde hovedsakelig en blomst eller en due.

Enda to tiår senere, altså i 2020, hadde heller ikke mye endret seg. Men de siste par årene har det skjedd noe.

Fra 5. desember i fjor til 5. januar i år hadde under halvparten av annonsene et kors. Nærmere 20 forskjellige symboler ble brukt.

Åpen for det meste

Da fotballtreneren Åge Hareides død og bisettelse ble annonsert i lokalavisene på Nordvestlandet, var det plassert en tegning av en fotballspiller over navnet.

– Pårørende ønsker å gjenskape noe de gjenkjenner ved den avdøde, sier Arild Kirkeland.

Han er daglig leder i begravelsesbyrået som var ansvarlig for Hareides gravferd, Kirkeland Begravelsesbyrå i Molde.

Hva annet enn en fotballspiller kunne ha symbolisert Åge Hareides liv? Foto: Christoffer Andersen/NTB

Kirkeland forteller at de personlige symbolene ble vanligere etter koronapandemien. Innenfor sømmelighetens grenser er nå det meste akseptert.

– Mange vil ha et lettere uttrykk i annonsen. Det gjelder ikke bare i symbolet, men også i teksten.

– Kunne pårørende ha plassert en fotballspiller eller en gitar i annonsen for 25 år siden?

– Nei, jeg tror ikke det hadde blitt akseptert for ti år siden heller.

Sterk endring

Førsteamanuensis Fredrik Saxegaard ved MF Vitenskapelig Høyskole har forsket på endringene i begravelsesseremoniene. Han trekker frem fire trender som har påvirket utformingen av dødsannonsene:

• Kristendommen er ikke lenger en selvsagt ramme, og korset kan virke fremmed for noen.
• Behov og ønske om å presentere symboler som beskriver avdøde.
• Behov for å lette atmosfæren, få frem det lekne og gleden over livet.
• Kulturelle og sosiale føringer er ikke like sterke. Det er mulig å gjøre valg.

– Det har vært en sterk endring i løpet av få år. Da jeg var sogneprest på 1990-tallet, var den store skrekken blant pårørende å skille seg ut. Annonsene var like. Seremoniene var like. Nå er det et behov for å sette et personlig preg på det, sier Saxegaard.

Han tror heller ikke at det bare er ikke-kristne som velger bort korset. Inger K. Giskeødegård bekrefter dette.

– Jeg valgte ikke krakken til forkleinelse for korset. Jeg er selv kristen og Harald hadde sin barnetro i behold. Men vi følte ikke at vi var nødt til å ha korset der.

Tegnet på impuls

Tegningen av krakken i Harald Gryttens dødsannonse har også en spesiell historie.

Krakken som Inger K. Giskeødegård tegnet da hun satt i samtale med begravelsesbyrået.

– Det var mens vi satt hos begravelsesbyrået, Haralds sønn og jeg, at jeg begynte å tegne krakken, forteller Giskeødegård.

Det var ikke noe uvanlig for henne. Giskeødegård har vært tegner og billedkunstner i flere tiår, og har blant annet illustrert en rekke av ektemannens bøker.

– Det at Inger tegnet krakken til annonsen selv, på sin helt karakteristiske måte, fremhevet symbolikken. Det hadde ikke vært det samme med en sjablontegning av en hvilken som helst krakk, mener sønnen Nils Grytten.

For Giskeødegård var det viktig at krakken i tegningen lignet på den originale versjonen. Den hadde skremmende tynne bein, men den hadde karakter.

– Men nå er krakken tom. Det ville jeg også vise. Harald kommer aldri til å stå på den mer.