Kommentarfelt – en blanding av familieselskap, fotballpub og barnehage

Det starter alltid så fint:

«Godt skrevet, men jeg er litt uenig.»

To minutter senere:

«Du er grunnen til at samfunnet går under.»

Og da tenker man: Jaja, det eskalerte fort. Raskere enn en grandis i varmluftsovn.

For det virker som mange av oss går inn i debatter med en plan. Ikke en god plan, men en plan:

1. Misforstå litt

2. Bli personlig

3. Skriv før hjernen rekker å protestere

4. Trykk «send» med selvtillit

Og så lener man seg tilbake som om man nettopp har løst verdensproblemene.

Spoiler: Det har man ikke.

Man har bare kalt en fremmed for «dust» fra sofaen, mens man spiser chips og klør seg på magen. Det er ikke akkurat nobelpris-nivå.

Og det beste (eller verste) er at dette gjelder alle. Høyre, venstre, midt på treet, under treet, bak treet og han ene som står og roper til treet. Ingen slipper unna.

For det er liksom blitt sånn at hvis noen er uenig med deg, så må de ikke bare ta feil – de må også være dumme, late, korrupte, og helst litt dårlig oppdratt.

Gjerne alt på en gang.

«Jeg er uenig i skattepolitikken din.» «ÅJA, SÅ DU HATER NORGE OG BESTEMOR?!»

Det er imponerende hvor fort vi klarer å gå fra sak til… fullstendig kaos.

Og midt oppi dette sitter vi voksne. Ja, vi. De som liksom skal være fornuftige. Rollemodeller. De som sier ting som: «Husk å være snill mot andre.»

Samme person, tre timer senere i kommentarfelt: «Har du vurdert å… ikke mene noe mer, noen gang?»

Det er nesten litt vakkert. På en veldig rar måte.

Men så er det jo også litt alvor her da, selv om vi ler. For ingen – og jeg mener ingen – har noen gang blitt overbevist av å bli latterliggjort.

Det er ingen som tenker: «Vet du hva, nå som du skrev at jeg burde flytte til månen… nå ser jeg poenget ditt.»

Det bare skjer ikke.

Det som skjer, er at vi graver oss ned. Dypere. Blir sintere. Skriver mer. Tenker mindre. Og plutselig er vi i gang med en debatt som handler om alt annet enn det den startet med.

La oss ta et lite tankeeksperiment:

En fyr på Burger King får en litt slapp burger. Han sier: «Unnskyld, denne var litt tørr.»

Person bak disken: «Hvis du ikke liker det, kan du lage din egen burger!!»

En tredje: «Typisk folk som deg å klage!!»

En fjerde: «Dette er grunnen til at landet går rett vest.»

Og plutselig står det 14 voksne mennesker og roper om politikk, moral, barneoppdragelse og EU – over en burger som mest sannsynlig bare trengte 20 sekunder til på grillen.

Det er der vi er.

Og det hadde vært hysterisk morsomt… hvis det ikke også var litt sant.

For poenget er egentlig ganske enkelt (selv om vi tydeligvis sliter litt med det): Ingen tjener noe som helst på å hevde sin rett ved å mobbe eller slenge dritt.

Ikke du. Ikke jeg. Ikke han som roper om Sverige. Ingen.

Det eneste vi oppnår, er dårlig stemning og en debatt som lukter litt… surt.

Så hva om vi prøver noe helt sykt:

Å være uenig… på en normal måte.

Jeg vet, det høres nesten urealistisk ut.

Men tenk om vi klarte:

«Jeg er uenig, fordi…»

Uten:

«…og du er komplett idiot.»

Bare der har vi spart samfunnet for ca 78 prosent av konfliktene.

Og ja, jeg skriver sikkert litt feil her og der. Litt dysleksi her, et komma som tok ferie der. Men vet du hva – det tåler vi.

Det vi ikke tåler like godt, er at voksne folk oppfører seg som om kommentarfelt er en slags verbal MMA-kamp uten regler og med capslock som hovedvåpen.

Så kanskje, bare kanskje… kan vi prøve å oppføre oss som de voksne vi later som vi er?

For hvis ikke vi klarer det, da er jeg faktisk litt redd.

Ikke for verdenskrig og sånn.

Men for den dagen noen faktisk klikker fullstendig… over en dårlig burger.

Og roper: «NEI DU ER VERST!!!»

Mens resten står rundt og nikker. Som de voksne menneskene vi jo absolutt er. Heilt sikkert.