«Knulling, kos og karisma»

Det står fanken meg bra til i standup-Norge om dagen.

Spesielt de siste fem årene har vi tatt store steg som humornasjon – Galvan Mehidi revolusjonerte i 2024 hva standup kan være, Jonis Josef er på verdensturné, og Martha Leivestads aller første soloshow «Faen då, Martha» er det ferskeste symptomet på at vi står midt i norsk scenehumors gullalder.

En del av folkesjela

Du kjenner nok navnet Martha Leivestad fra før, hun har tross alt karet til seg en velfortjent plass i rampelyset de siste årene.

Med sin konstante, men likevel særegne, overtenning har hun med karakteristisk sunnhordlandsdialekt personifisert begrepet karisma.

Karisma med dialekt har også smittet over hos publikum, for i den lange køen utenfor Cosmopolite Scene i Oslo hører jeg et slags yrende mylder av navnet «Martha» uttalt på karikert stordsk. Folk elsker å si «Marrrrrrtha», og det er vel unektelig et tegn på at du er i ferd med å bli en del av folkesjela?

Karismatisk ulykkelighet

På scenen står kun et enkelt bord og en mikrofon, men de tunge, rosa scenegardinene har noe vintage burlesk over seg.

Det viser seg å være en slags form for riktig følelse, for etter et sterkt oppvarmingssett fra stortalentet Mirela Valenzuela trer Martha opp på scenen til vovede toner fra en røyktung speakeasy i de glade 1920-årene.

Det passer seg godt, for jeg tror de aller fleste som har hørt Martha Leivestad si noe som helst skjønner at det blir servert erotisk belagt materiale. I teksten er erotikken stort sett totalt mislykket, men erotikk er det nå likevel.

Og det er mislykkethet 31-åringen er så god på. Vi har flere ganger sett standupkomikere lefle med selvironi – det er ifølge mange selve utgangspunktet for god standup.

Leivestad gjør det med en karisma og publikumskontroll som kan gå helt til målstreken med selveste Freddie Mercury.

Vi i publikum sitter som hypnotiserte tosker og hyler av begeistring av omtrent hvert eneste ord.

Når dette komiske geniet står på scenen og forteller om et dårlig ligg og at det er kjipt å være singel er det ikke bare fortellingene som er morsomme, det er mest av alt den totalt uredde nedsablingen av egen verdighet levert med en sceneutstråling som ingen andre komikere i landet matcher.

Martha Leivestad leverer både fysisk humor, perfekt timet improvisasjon og en leveringsmessig tonalitet som danser gjennom ørene.

Hun har et ekstremt godt øre for hvordan bare et enkelt ord kan bli morsomt, og det er ordentlig deilig å oppleve følelsen av å le av noe du på forhånd ikke visste var gøy.

Dansende dramaturgi

Akkurat det gjør mye for teksten, for stordabuen har sammen med regissør Caroline Johansen og tekstforfatter Karoline Abrahamsen fanget opp hva som er hennes store styrke: digresjonene.

Showet er bygget opp som en rundtur gjennom singellivets uendelige motbakke, møysommelig bygget der ulike biter av en sammenhengende historie dukker opp og treffes akkurat der de passer best, ikke nødvendigvis dramaturgisk korrekt.

Denne ikke-lineære tilnærmingen til humortekst er både nyskapende og vellykket.

Det er nemlig en vanskelig øvelse å la en setup være en timinutters bit som står for seg selv før man drar i håndbrekket og sier, «men forresten, hør på det greiene HER» uten at publikum blir sittende og vente på punchlinen fra den historien vi var opprinnelig var i gang med.

Når den omsider kommer, er den både så overraskende og forløsende at gledesbrølet fra publikum er sikret.

Ny vri på klassiske grep

Når man tillater seg såpass dramaturgisk frilynthet får teksten en helt umiskjennelig personlighet.

Velkjente standupgrep som samhandling med publikum og callback (referanser til vitser fra tidligere i showet) får en sårt tiltrengt oppussing i «Faen då, Martha».

Den aller vanligste måten å prate med publikum på er å peke på en tilfeldig stakkar på første rad og spørre hva de jobber med. I dette showet føles hele sulamitten som en stor publikumspreik.

Martha har gjengen i salen så rundt lillefingeren at det føles som om vi alle bare er på fest med den morsomste i gjengen. Vi inviteres aktivt inn i universet, og på den måten er kontrakten om senkede skuldre og ufarlig moro signert.

Når det gjelder callback har Leivestad funnet en listig måte å minne publikum på hva de har ledd av. I stedet for å til stadighet gjenta en punchline og gjøre den til en gjennomgående vits i showet, har hun oppsummert hele historien i et dikt som avslutningsnummer.

Dette komprimerer hele vitsekavalkaden til én eneste lealaus sjampanjekork som garanterer at publikum går ut av salen med et bredt glis om munnen.

«Faen då, Martha» er en av de beste forestillingene i norsk standup de siste årene, og det dreier seg altså ikke om avantgardistisk formspråk eller overdådig scenografi, men om en komiker som bobler over av kjærlighet til humor og publikum.

Martha Leivestad presenterer sin tragikomiske scenepersonlighet på en måte som virker som fluepapir på salen, og lar vitsene svinse og svanse rundt i hennes evige brønn av karisma og forfriskende tilnærming til dramaturgi.

I norsk standups gullalder står Galvan Mehidi, Jonis Josef og nå Martha Leivestad helt fremst i manesjen. For en tid!

Hør Leivestad og Mehidi i podkasten: «Misforstå meg rett»:

NRK opplyser: Martha Leivestad og Espen Borge er begge frilansere som leverer innhold på oppdrag for NRK til ulike avdelinger. De har ikke kontakt med hverandre i NRK og har ingen personlig relasjon til hverandre privat.