Klimaet er ganske kultur­fiendtlig om dagen

Du har garantert sett den nå. TV 2s nye reklamekampanje, der de roser seg av å sende det du egentlig vil se, ikke «rare krimserier på spansk» eller «sær kunstfilm».

Det er mye man kan spørre om her. Om en stor kanal bør riste på hodet av folk som liker andre filmer og serier enn de aller bredeste.

Om TV 2 mener det er utenkelig at en del av seerne deres kan like mye forskjellig, eller være nysgjerrige på noe annet enn det de vanligvis ser på.

Om en allmennkringkaster som får store summer av staten for å ha programposter som kanskje ikke ville vært prioritert av rent kommersielle aktører, er tjent med å latterliggjøre nettopp slike programmer.

Kritikken kom raskt. Til bransjenettstedet Kampanje sier TV 2s merkevaredirektør Albert Årli at de har fått flere negative reaksjoner enn forventet og at det ikke var meningen å sparke mot kunstmiljøet i Norge.

Men kampanjen er ellers ganske typisk for sin tid. For det å sparke mot kunstmiljøet, for at de skal sparke tilbake, er noe mange tilsynelatende synes er nyttig og gunstig.

For hva er det som har skjedd denne høsten? Finansminister Trygve Slagsvold Vedum gikk ut og erklærte at han ville ha prisen for renoveringen av Nationaltheatret ned på et svært lavt nivå.

Oslo bystyre holdt fast ved planene om en massiv reduksjon i støtten til Oslo Nye Teater, til tross for at det ville innebære å legge ned det populære dukketeateret på Torshov.

Og i Høyres alternative statsbudsjett foreslås det hardere kutt i kulturlivets stipender og støtteordninger enn noen gang før. Alt dette tyder på at politikerne ikke har det minste imot å gjøre kulturarbeiderne rasende. Antagelig hilser de kritikken velkommen.

For klimaet er ganske kulturfiendtlig om dagen. Alle disse utspillene tyder ikke bare på at du kan gå hardt ut mot kunstnerne og kulturlivet uten å tape oppslutning på det.

Det tyder på at disse aktørene mener det er noe å vinne på å utpeke kunsten til motstander. At det å sette opp en motsetning mellom kunstnere og vanlige folk, og så påta seg rollen som vanlige folks beskytter, er smart.

Trange økonomiske tider bidrar til å skape mistro. Det er lett å skule til siden. Den som har fått trangere økonomiske rammer, misliker det hvis andre fremstår som storforlangende.

Legg til at det er en individualistisk tid. Partier som forkynner at man bør være selvhjulpen, sin egen lykkes smed, fosser frem.

Da er det ikke så lett å høres for den som påpeker at Norge er et bitte lite språkområde, der publikumsgrunnlaget rett og slett ikke er stort nok til å holde liv i et mangfoldig kulturliv.

Så skal det sies at folk i kulturbransjen ikke alltid er så gode på å nå frem når de skal få folk til å tenke at de er betydningsfulle. At de bidrar til samfunnet med noe som er dyrebart.

I møte med den rimelig populistiske kritikken fra «Sløseriombudsmannen», Are Søberg, nektet norske scenekunstnere for det meste å gå inn i en diskusjon der de måtte forsvare at de fikk offentlige midler.

Mange kunstnere og kulturarbeidet er lite glade i å snakke om kunstens nytteverdi. Men dette er nok en diskusjon man ikke kan heve seg over særlig lenge, særlig ikke i stramme tider der alle sektorer tvinges til å kutte.

Men kanskje handler denne debatten også litt om hvordan vi ser på leirbålene våre.

For alle kunstopplevelser, enten vi tar imot dem i en kinosal eller i sofaen eller som lesere av samme bok, er leirbål. De kan være dypt personlige, men det er også noe vi deler med de andre som har lest samme bok, sett samme film.

Disse leirbålene kan være store eller små. De kan være kjempestore, som det «du egentlig vil se», ifølge TV 2. Dette er de aller bredeste programmene, lørdagsunderholdningen. De skaper spenning for familien i sofaen.

Orker den tidligere OL-vinneren å løpe lenger? Hvordan takler influenseren å måtte hugge ved i grålysningen? Hvem er bak masken? De gir dem noe å snakke om etterpå, på skolen og på jobben. Ære være dem for det.

Men disse kulturopplevelsene, de bredeste og lettest tilgjengelige av alle, er også veldig generelle. De skal være lette å hekte seg på for tilskuere i alle aldre og fra alle bakgrunner. Dermed blir de fort noe upersonlige.

Den som skal nevne kulturopplevelsen som har betydd mest for dem, vil kanskje ikke peke på Maskorama, Farmen eller Mesternes mester. Kanskje ville de det gjelder, heler tenke på låten de setter på når de er alene i bilen. Filmen som ga dem gåsehud da de var atten. Boken de leste for femåringen på sengen.

Kanskje var det noe ualminnelig underholdende, noe som oppslukte dem fullstendig. Kanskje var det et kunstverk som grep dem, tøyde dem, fikk dem til å se på livet eller verden på andre måter enn før. Kanskje var det noe som gjorde alt dette.

De andre leirbålene, de som ikke er de største, kan være de som ulmer lengst.

Det er derfor man skal være forsiktig med å mane til forakt for andre menneskers smak, enten den er «høy» eller «lav».

Vi sitter alle rundt både små og store leirbål. Hvis du ler av noen andres leirbål, eller raser mot det, eller mener at det bør slukkes, kan andre peke på ditt eget neste gang.

Det er også en fordel å ha oversikt for den som vil dele inn kulturlivet i de forenklede kategoriene høyt og lavt, bredt og sært. For det er ikke alltid det du tror er smalt, faktisk er smalt. Som «rare krimserier på spansk».

I 2018 ble den spanske krimserien «Papirhuset» Netflix’ mest sette ikke-engelskspråklige program noensinne. Strømmegiganten, som vanligvis ikke er altfor sjenerøs med å gi ut tall og seerstatistikk, kunne fortelle at 65 millioner husholdninger så begynnelsen av fjerde sesong.

Netflix er som kjent også blitt en tung aktør i norsk filmbransje, fordi de vet at et større, internasjonalt publikum har blitt mer åpent for spesifikke fortellinger fra andre land og ikke ser på undertekster som en uoverstigelig hindring i samme grad som før.

Et lite bål kan vokse seg stort. Det er ikke alltid mulig å si hvilke det kommer til å bli. Men det kan også brukes som et argument for å være litt varsomme med de verbale vannbøttene.