De er Englands mest forhatte fotballklubb

David Leadercramer har hørt fordommene i 60 år.

Han er advokat, reflektert og veltalende. Men når han sier hvilket fotballag han heier på, vet han hva som kommer.

– Å hjelp, er jeg trygg? Skal du banke meg opp? Er du rasist?

David Leadercramer følger nemlig Millwall FC.

– Jeg har måttet leve med det hele livet, sier han til NRK.

I fjor rangerte magasinet FourFourTwo de mest forhatte fotballagene i Englands historie. De tok for seg lag fra en spesifikk sesong, og vinneren var «Leeds 1973-74». Men på femteplass sto det bare «Millwall 1885-», altså datoen da Millwall ble stiftet og frem til nå.

Så hatet er laget fra Sør-London at hver sesong måtte tas med.

– Stikkord for alt som er stygt

Det er ikke bare et par fans som synes dette.

Millwall har «lenge vært et stikkord for alt med fotballen som er stygt», skrev den britiske avisen The Guardian i en filmanmeldelse i fjor.

I fjor ble Prins Andrew omtalt av en kilde som «kongefamiliens Millwall».

Alt med Millwall virker aggressivt. De kalles Løvene og spiller på The Den, rett ved en vei som heter Cold Blow Lane. De er rivaler for West Ham og Leeds og Chelsea og Crystal Palace og et par lag til.

Millwall knyttes til rasistiske grupper og høyreekstreme. Klubben har til og med fått et våpen oppkalt etter seg: The Millwall Brick. Det er en avis krøllet hardt sammen og bøyd én gang slik at den blir som en batong – et triks blant hooligans på 60-tallet som visste at ingen kunne beslaglegge en avis.

Allerede på 1930-tallet prøvde Millwalls direktører å fikse ryktet, men som FourFourTwo skriver: «Ingenting har fungert».

Nå synger fansen sangen «No one likes us»:

Ingen liker oss, ingen liker oss
Ingen liker oss, vi bryr oss ikke!

Vi er Millwall, super Millwall,
Vi er Millwall, fra The Den!

Hvor bør vi rangere Millwall blant Englands mest notoriske lag?

– De ligger definitivt rundt toppen, sier Nick Lowles til NRK.

Lowles er daglig leder for Hope Not Hate, en organisasjon som motarbeider rasisme og fascisme, og har skrevet boken Hooligans om de største gjengene i britisk fotball.

– Det er jo trøbbel, bråk og hooligans, sier Eirik Aase.

Han driver nettsiden Championship Norge, og legger til:

– Det skyldes først og fremst alle filmene og bøkene hvor Millwall er verstingene i klassen. Men jeg har opplevd det via egen erfaring òg.

– Har du det?

– Ja. For to sesonger siden var jeg på Millwall-Blackburn, og da var det fullstendig galskap.

Den dagen kunne Millwall nå playoffen på nivå to med seier i siste runde, og ledet 3–1 til pause på The Den. De tapte 4–3, og da bortefansen skulle opp på perrongen for å dra hjem, prøvde flere hundre Millwall-fans å storme togstasjonen.

– De kastet mursteiner på supporterbussene. Det sto politibetjenter med skjold der som prøvde å holde dem ute. Det var nesten som i en film, sier Aase.

Men andre føler at Millwall fortjener bedre. Tidligere styreleder Reg Burr sa at klubben er «en kleshenger som fotballen brukte til å legge fra seg sine sykdommer».

I 2010 sa treneren Kenny Jackett at fansens rykte var urettferdig. David Leadercramer forteller NRK at han er enig.

Så hva er sannheten om de forhatte løvene?

Da fansen kastet en håndgranat på banen

Alle er enige om at Millwall har hatt sine episoder. Som FourFourTwo skriver:

– Millwalls rulleblad er like langt som det til Al Capone.

Her er tre eksempler:

• 1920: Millwall-fans kaster noe på Newports keeper John Cooper, som stormer opp på tribunen for å konfrontere dem og blir slått bevisstløs. The Den stenges i to uker.
• 1965: Millwall-fans kaster en håndgranat ned på banen, som Brentfords keeper Chic Brodie plukker opp og slenger inn i nettet. En politibetjent legger den i en bøtte med sand og tar den med til stasjonen, hvor de finner ut at den er falsk.
• 1978: Millwall-fans slåss med Ipswich-fansen, og volden sprer seg til banen og ut i gatene, hvor folk bruker flasker, kniver og jernstenger. The Den stenges i to uker.

I tillegg er The Den blitt stengt i 1934, 1947, 1950 og 1994. Fans har angrepet dommere utenfor The Den, og kastet sement på en linjedommer.

Da de laget bråk mot Slough i 1982, truet styreleder Alan Thorne med å legge ned hele klubben.

På 60-tallet hadde Millwall den notoriske gruppen F Troop, som sloss med Chelsea Headhunters og The Leeds Service Crew. Ginger Bob, en tidligere Millwall-hooligan, har sagt at gjengene ofte var fra Millwall, Tottenham, Arsenal, Chelsea og West Ham.

– Det er som de fem mafiafamiliene i New York, sa Ginger Bob, ifølge avisen Nottingham Post.

Men Leadercramer minner om at de fleste britiske fotballklubber har slitt med hooligans, spesielt på 60- og 70-tallet.

Lowles er enig i at vold har fulgt fotballen så lenge ballen har rullet, og at hooligans var overalt fra starten av 60-tallet. Fans over hele England dannet svinger på tribunene som «tok over» stadionene. Tenåringer hadde råd til å reise til bortekamper, og fant tilhørighet og identitet i store supportergrupper.

Politiet? De lå langt etter.

– Det fikk veldig få konsekvenser om man ble tatt, sier Lowles.

Leadercramer mener at Millwall fikk et rykte som forverret situasjonen av seg selv.

– Om klubben er kjent for å være aggressiv, så trekker det til seg fans som vil slåss.

På 80-tallet ble engelsk fotball rammet av to tragedier, Heysel og Hillsborough, hvor 136 fans mistet livet. Engelske lag ble stengt ute av mesterligaen, antallet tilskuere gikk ned, og myndighetene strammet inn. Nå kan fans bli fengslet og utestengt for livet.

Man skulle tro at bråket var borte, og det er i stor grad sant.

– Men i Millwall går det aldri helt bort, sier Lowles.

Mursteiner og fyrverkeri

I 2002 var Lowles med på å lage en dokumentar om Millwall.

Han var der da Millwall hadde tapt semifinalen i playoffen på overtid mot Birmingham på The Den. I mer enn en time kastet 600–900 fans mursteiner og fyrverkeri på politiet. De satte fyr på to biler. De ødela en lekeplass.

– Intensiteten var helt utrolig, sier Nick.

Hele 47 politibetjenter måtte på sykehus og 26 politihester ble skadet. Politiet vurderte å saksøke Millwall.

Noen av bråkmakerne var erfarne hooligans.

– Disse folkene har holdt på med dette siden 80-tallet, og de kommer aldri til å stoppe. Å risikere fengsel er bare en del av jobben. Det er som dop for dem. De er avhengige, sier Lowles.

Men Lowles sier at han så kvinner som fylte trillebårer med murstein. Folk som knapt så på fotball, var med. For Lowles understreker episoden en viktig del med Millwall: Selv om kjernen av hooligans aldri var den største, så er intensiteten rundt Millwall spesiell. Det er ikke bare en gjeng, men et større fellesskap.

Det handler ikke bare om klubben, men hele nærområdet.

– Det ligger en enorm stolthet der, sier Lowles.

Noe som tar oss nærmere svaret på hvorfor Millwall er som det er.

Løvenes hule

– Det er oss mot verden, sier Leadercramer.

Millwall ligger i Bermondsey, sør for Themsen, hvor mange havnearbeidere pleide å bo. I dag er det fortsatt et røft område med en sterk arbeiderklassekultur. Jo mer hatet klubben blir, desto mer samler folket seg.

– Vi kaller oss den største lille klubben i verden, fordi alle føler seg så knyttet til klubben, sier Leadercramer.

På The Den bobler stoltheten like under overflaten.

– Det siste du skal gjøre om du spiller mot Millwall, er å gjøre oss sinte. Om du er lur, spiller du kjedelig fotball og unngår krangling. For idet det bryter ut bråk på banen, går hele stadion amok, sier Leadercramer, som har hatt sesongkort i 35 år.

Det kan være et feil innkast, en takling eller litt knuffing.

– Jeg er sikker på at Millwalls spillere har fyrt opp fansen med vilje, enten ved å krangle med dommeren eller å starte litt bråk, bare for å vekke stadion. Og da kan The Den være et veldig skummelt sted å spille fotball, sier Leadercramer.

Aase har merket det selv.

– Fansen som sitter nærmest bortesupporterne, føler jeg er hakket mer aggressive enn på andre stadioner. Og så dyrker de litt at de er verstingene, og at ingen liker dem, sier han.

– Det er noe spesielt der ennå.

Leadercramer aksepterer at denne lidenskapen av og til kan føre til uheldige episoder. Men han har flere eksempler på at Millwall er blitt urettferdig behandlet.

Morderen

I 2010 ble Gavin Grant funnet skyldig for mord.

Grant hadde spilt spiss for syv fotballklubber. Da han ble dømt, hadde han sist vært i Bradford City. Likevel ble overskriften til BBC denne:

«Tidligere Millwall-spiss Gavin Grant skyldig i mord».

Grant hadde bare spilt syv kamper for Millwall.

– Og han var en elendig spiller uansett! sier Leadercramer, som mener at slik dekning forsterker inntrykket av Millwall som en gjeng fengselsfugler.

– Det er mye dårlig journalistikk rundt Millwall, sier han.

Millwall er med i flere filmer om hooligans. I Football Factory (2004) følger vi Chelsea-fans som slåss med Millwall-fans. I Green Street (2005) er Elijah Wood en West Ham-fan som lader opp til slagsmål mot Millwall.

Hver gang er Millwall fienden.

Millwall knyttes ofte til høyreekstremister og rasistiske grupper. I 2020 ble Millwalls spillere buet av deler av The Den da de gikk ned på kne mot rasisme. Episoden førte til sterk kritikk fra presse, spillere og det engelske fotballforbundet.

Samtidig sa trener Gary Rowett at han var skuffet over buingen, fordi Millwall som klubb gjør mye for å bekjempe fascisme. Leadercramer sier at det er 5–10 år siden han hørte noe rasistisk på The Den.

Flere Millwall-fans sier at det ofte er en liten gruppe som drar resten ned i søla.

Leadercramer minner om at Millwall Community Trust gjør mye veldedig arbeid i nærområdet. I 2022 dro en gruppe fans til Kenya, hvor de malte skoler, underviste og delte ut mat og klær. Leadercramer var selv med på en ny tur i fjor, da de tilbrakte to uker i Nakuru, en by nord for Nairobi.

I 2017 ble Millwall kåret til årets familieklubb i de tre øverste divisjonene utenfor Premier League.

– Men slike ting går under radaren, fordi det passer ikke inn i fortellingen om hva Millwall er, sier Leadercramer.

Blandede følelser

Mye kan være sant om en klubb samtidig. Fortjener Millwall sitt rykte?

Aase har spurt fans rundt i England, og fått høre at ja, det er fortjent. Lowles sier at vold nå er sjeldnere enn for 20 år siden, men at hooligans aldri vil forsvinne helt.

– Vil du si at Millwalls rykte er urettferdig?

– Nei, jeg vil ikke si det, sier Lowles.

Leadercramer sier at hatet av Millwall gir fansen blandede følelser.

– Noen elsker det. De mener det er bra å være aggressiv. Det er bra at folk er redde for å dra til The Den, fordi da vinner vi. Men andre, som meg, fortviler, fordi det er veldig plagsomt å bli satt i bås.

– Men vi er blitt immune mot det nå, legger han til.

– Det kommer nok aldri til å endre seg.