– Er dere klare?
Det er ikke tid til dveling eller småprat. På med hansker og lue, vi skal rett i arbeid.
Sekker med pellets og lav skal lastes, skuteren skal startes og tunge løft skal tas.
– Gratis trening, sier hun med fôrsekken over skuldra.
Bak det gode humøret har Mia oddsene imot seg.
Hun kjenner klimaendringene på kroppen, og området hennes blir konstant truet, en kamp hun har stått i siden hun var 11.
Som jente i et mannsdominert yrke viser hun et mot vi alle kan lære av.
Vi skal bli med Mia Sparrok på hennes fôringsrunde.
Og vi starter i den største innhegningen, hos aaltoeh – simlene.
Mia kjører skuteren til porten, hopper av, åpner og kjører inn med 300 kg pellets i sleden.
Området vi kommer til er fylt av flere store innhengninger plassert mellom bartrær.
Området vi kommer til er fylt av flere store innhengninger plassert mellom bartrær.
En lang runde med fordeling av fôr til alle dyrene i innhegningene venter.
– Å få puste og jobbe ute. Det er best. Det er som en frihet.
Men for Mia er dette mer enn bare frisk luft.
Mia stopper opp og lener seg over en av de mange fôrkarene, mens flokken kommer nærmere.
– Det er mye lettere å bruke språket og forklare reindrifta og landskapet på samisk enn på norsk. Og det er kjempefint at jeg kan bruke språket når jeg jobber, det er det viktigste for meg, sier hun.
6-åring på internat
Etter hun gikk ut av videregående flytta hun hjem fra hybelen til Smalåsen i Namsskogan kommune.
Dette var første gang hun bodde hjemme på 13 år.
Mia gikk nemlig på den sørsamiske barneskolen på Snåsa, Åarjel-Saemiej skuvle, der hun bodde på internat.
Derfor har hun heller ingen hastverk med å flytte ut igjen med det første.
– Så nå skal jeg ta igjen alle årene hvor jeg ikke har vært hjemme. Nå har jeg vært hjemme ... fire år, ler hun.
Men vel hjemme igjen måtte hun ha noe å gjøre.
Det er det ingen mangel på hos familien.
De har nemlig rein i to reinbeitedistrikt, i Voengel-Njaarke, som storesøster Ina-Theres har overtatt og hvor søster Lene Cecilia har sine rein.
Og i Åarjel-Njaarke, der Mia og foreldrene har rein.
– Storesøstrene mine har tatt fagbrev i reindrift før. Så da ble det jo naturlig, det var noe jeg også ville.
Dermed startet tre år med læretid hos aehtjie – pappa.
Han har alltid stilt krav til jentene sine.
For tiden passer aehtjie Mads Kappfjell reinen som er i det andre distriktet. De holder til lenger vest, i Høylandet kommune.
Vi tar en telefon til ham. En munter mann svarer.
– De har jo fått rein fra barndommen. Jeg har krevd at hvis de skal ha rein, så må de være med og hjelpe til.
– Når de har fått egne merker, så har de hatt lyst til å se sine egne rein. Og passe på dem, sier Mads.
Foto: Privat
Foto: Privat
Slik som Mia gjør i dag. Mater og passer på dyra.
Men hun har flere bekymringer.
«La fjella leve»
– Areal, rovdyr og klimaendringer er de største hvis du tenker på reindrift, sier Mia.
Vintrene er ikke som før.
Da det var besteforeldrene til Mia som holdt på, var vintrene stabile, forteller hun.
– Nå når været har så store forskjeller så blir beitet dårlig, sier Mia.
– Når det regner, og så blir det kaldt. Så fryser det og så kommer det snø. Det er de største utfordringene.
Reinen sliter med å få tak i maten under snøen på grunn av isen.
Dette er også en av grunnene til at vi er nettopp her i Mellingsdalen. I området kan reinen slippes ut for å beite normalt, og så samles inn i gjerdet på kvelden.
I tillegg er rovdyr en stor trussel i området.
– Man må passe på, ha dem i gjerder og gjete dem, sier aehtjie Mads.
For tiden skal det jaktes på guape i Namsskogan, og da har reinen det rolig i gjerdet.
Derfor har storesøstrene til Mia valgt å ha rein i dette området denne vinteren også.
Det har de sett gode resultater av tidligere, nemlig ved at det kommer flere kalver på våren.
Kalvene skal løpe fritt sammen med flokken på fjellet til våren, for før kalvingstida starter, flytter de reinen ut i det fri.
Men «det fri» blir bare mindre og mindre.
I 1979 ble det bygget et vannkraftverk i Gaelpiejaevrie – Kalvvatnet som ligger i et viktig beiteområde.
– Da jeg begynte, så syntes faren min allerede at det var mange inngrep. Vi mistet masse beiteland. Alle vil bruke det. Og de siste årene har de bare tatt mer og mer, sa aehtjie Mads i telefonen.
Utbygging av Kolsvik kraftverk i 1978. Kalvvatnet er vannmagasin for kraftverket.
Foto: Bjarne Rudolf Krosby / Norsk vegmuseum, Statens vegvesenDa Mia var 11, truet vindkraft samme beiteområdene i Kalvvatnan, og Mia fikk kjenne på maktesløsheten. Den samme som bestefaren hadde kjent på.
– At staten vil bygge og bygge og bygge, det er en utfordring. Landet mitt forsvinner.
Kampen for landet gjorde vondt for den unge jenta.
– Jeg husker at jeg tenkte: «Hva kan jeg gjøre? Hvordan kan jeg vise at denne plassen er viktig for meg?».
Svaret ble skrevet på en banner. Under en demonstrasjon holdt hun opp budskapet hun selv hadde kommet på: «Baajh vaeride årrodh! – La fjella leve».
– Jeg ville vise at det ikke bare er å komme hit og bygge hva som helst på vårt viktigste land, forteller hun.
Mange år senere skulle dette bli et kjent kamprop under Fosen-aksjonene.
Kalvvatnan 2014
Fosenaksjonen 2023
– Det er kult at alle bruker det. Det er relevant overalt. Vi må jo kjempe hele tiden.
Vi beveger oss videre til sarvah – de store bukkene. Reindrifta blir ofte omtalt som et tungt, mannsdominert yrke.
Men Mia og søstrene motbeviser det hver dag, og akkurat disse reinene er mest vant til kvinner.
Foto: Privat
Foto: Privat
– Man merker det på de hvis aehtjie kommer inn. Mannfolk vet du, de er bare vant til kvinnfolk.
– De kjenner igjen stemmene våre. De blir også litt urolige av at dere er her.
Mia fordeler reinlavet i små hauger.
Mia jobber i en familiebedrift bestående av tre søstre, mor og far. Nå som søsteren Ina-Theres er gravid, er Mia «dreng» for henne.
– Det er jo sant at det er mye tungt arbeid. Å kjøre skuter og motorsykkel i høye fjell er ikke lett. Jeg vet jo at jeg aldri blir like sterk som aehtjie, innrømmer hun.
Men styrke måles ikke bare i muskler. I familien Sparrok handler det om samarbeid. – Vi jobber sammen, og da blir det bra.
Foto: Privat
Foto: Privat
Det har ikke alltid vært selvsagt for omverdenen.
Mia forteller at da hun ble født, som den tredje datteren i rekken, fikk faren en kommentar fra en annen reindriftsutøver: «Aha, du har fått enda en jente? Jeg har gutter.»
– Da svarte aehtjie: «Stinkerumpe. Du får ikke komme hit og si at din gutt er viktigere enn jentene.»
Styrke i flokken
Aehtjie Mads mener at samiske kvinner er like flinke reindriftsutøvere og påpeker at kreativitet er en viktig egenskap i den moderne næringen.
– Nå med moderniseringen og tunge maskiner, motorsykler og skutere, da tror jeg at kvinner ikke er like sterke. Men jeg pleier å si at «hvis dere setter dere fast, så må dere bruke kreativiteten og finne ut hvordan dere skal komme dere løs», forteller han.
Og han synes de er flinke til det.
Når vi spør han om hva han mener om at reindrift blir snakket om som «macho», svarer han:
– Bak enhver av de macho mennene er det en kvinne som ligger i samme seng og hvisker han i øret om hva som er best å gjøre, og så ler han litt.
Mia hvisker ingen mann i øret. På ørene hennes spilles derimot gamle Justin Bieber-sanger eller svensk «true crime» mens hun utfører dagens oppgaver.
Siste stopp er hos miesieh – kalvene.
Mia har stoppet skuteren, og smiler mens hun ser på de yngste i flokken.
Kalvene holder seg litt på avstand og nøler før de tør å nærme seg maten.
Kalvene holder seg litt på avstand og nøler før de tør å nærme seg maten.
De er mer nysgjerrige, men også mer blyge.
Neste generasjon
– Jeg vil nesten ta det som en selvfølge at jeg skal gi det videre. Alt det jeg har fått fra min tjidtjie og aehtjie, men også fra hele familien.
For selv om livet i kamp kan være hardt, er et annet alternativ utenkelig for Mia.
– Om jeg ikke kan videreformidle det, så forsvinner jo en stor del av meg. Da forsvinner både jeg selv, men også kulturen. For dette livet er min identitet.
På spørsmål om alt det gode trumfer det vanskelige, kommer svaret kontant:
– Ja, det er klart. Selv om det er masse dårlige ting, så veier kjærligheten tyngre.
– Man kan ikke tenke alt negativt hele tida, for da går det bare nedover. Mitt mål er at det skal gå bra.
Men hun legger ikke skjul på at usikkerheten tærer på.
Det Mia snakker om er en beskrivelse Johan Martin Stenfjell, HMS-rådgiver i reindrift i Norsk Landbruksrådgiving (NLR), kjenner godt igjen.
– Hun er ikke alene om å kjenne på at man må stå på tå hev. Mange føler seg kanskje litt som «fritt vilt» i møte med rovdyrpress og arealinngrep, sier han.
Han påpeker at den konstante usikkerheten er en stor mental belastning over tid.
– Det er krevende når problemene henger over deg konstant. Noen sover dårlig, blir irritable, og det kan gå utover relasjoner til de nærmeste.
Johan Martin Stenfjell
HMS-rådgiver
Om Mias strategi sier han:
– Det ligger i folket vårt at vi må være motstandsdyktige og kunne «stå han av». Man er vant til å stå i det selv om det stormer. Og så må man jo prøve å fokusere på at man skal klare det, at man skal få det til, sier Stenfjell.
Mia er selv bevisst på at det går en grense for hvor mye man kan tåle alene.
– For min del har det alltid vært enkelt å prate om hvordan man har det. Jeg vet jo at om jeg skulle holdt alt inne, så hadde jeg blitt helt knepp. Det er mye lettere å få det ut, sier hun.
– Også får man huske på alle de fine dagene man har hatt. Og bare ha håp.
Faktisk føler hun seg ofte heldigere enn dem som står på utsiden av gjerdet.
– Jeg har mitt eget språk, jeg kan prate, og de skjønner ingenting. Det syns jeg er kjempeartig! ler hun.
(Hør sørsamisk her)
Noen ganger så glemmer jeg alt det som er vondt.Jeg kan bare se på reinen,og så forsvinner alle problemene.
– Men jeg synes også vi har en så fin kultur som man får ta del av. Ingen andre har det. Det er jeg mest stolt av.
Det handler også om tilhørighet.
– Det er mye lettere å prate om ting enn med en nordmann, som man må forklare alt for helt fra begynnelsen. Det føles trygt å være med sine egne.
Drømmelivet
Og snart skal hun føle på denne tilhørigheten igjen. Turen går til Jokkmokksmarknad, og da skal arbeidsklærne byttes ut.
– Nei, vi drar på fest, da! Så får vi ta på det fineste vi har. Og danse lite grann, sier hun, før hun legger til med et oppgitt smil:
– Men nå syns jeg folk er litt dårlige på å danse. Herre fred. Det syns jeg vi burde bli flinkere på.
Etter siste matfat er fylt og fordelingen er utført, kjører Mia skuteren på plass.
Hennes ønske er å kunne jobbe med rein resten av livet.
Til tross for alle utfordringene hun vet fremtiden vil bringe, er dette drømmelivet.
Hun har en tydelig beskjed til sin generasjon samer:
– Samme hva, så kan vi ikke gi opp, for da forsvinner vi.
Hun klapper sammen hendene.
– Sånn. Da var vi ferdige.
Det var egentlig ikke tid til dveling eller småprat. Men heldigvis tok hun seg tiden til likevel.
Publisert 06.02.2026, kl. 16.52









English (US)