Klarte målet sitt i Italia: - Pappa skulle ha sett oss nå

Over 2000 påmeldte løpere kom aldri til mål. For søstrene fra Trondheim ble skirennet en opplevelse de aldri vil glemme.

– Jeg gråt mens jeg gikk. Jeg tenkte på hele livet. Men det var så mye motivasjon i å gjøre noe sammen.

Hege Bolland (51) ser på søsteren Renate (49).

I en travel hverdag har kontakten mellom søstrene blitt mindre hyppig de siste årene.

Det endret seg da ble enige om gå et populært skirenn sammen.

Renate foreslo at de skulle gå turrennet Marcialonga i Italia sammen, og da sa Hege ja - men på én betingelse:

– Du må hjelpe meg.

De gikk begge Marcialonga Light, 45 kilometer, i slutten av januar. 189 kvinner stilte til start. Renate ble nummer 21 og Hege ble nummer 42.

Ufyselig vær

For søstrene var det ikke tida og plasseringen som var det viktige.

– Målet var å fullføre. Jeg hadde satt meg et mål om å bruke seks timer. Jeg klarte ikke å se på klokka underveis for det var så j... kaldt, sier Hege Bolland.

Hun kom i mål på dagen som bød på ufyselig vintervær på tida 5.48,10.

– Det var over 7000 påmeldte. 1000 møtte ikke opp til start, og 1000 måtte bryte. Da vi så det, tenkte vi: Oi, vi har faktisk gjort det bra, sier søstrene.

– Jeg syns det er veldig å viktig å sette seg et hårete mål. Det gir meg en så stor gevinst og mestringsfølelse å gå utenfor komfortsonen. Det er her utvikling skjer, og det er så mye motivasjon i å gjøre noe sammen, sier Renate Bolland.

Hun legger til:

– At du kan gjøre noe som du tror du kanskje ikke klarer... Det er helt magisk hva som kan skje gjennom trening.

Vekker barndomsminner

Målgangen i Italia har blitt et minne for livet.

– Pappa skulle ha sett oss nå, sier de.

Tankene går tilbake til barndommens turer på ski. Selv om mye var krevende i barneårene, var turene på ski med pappa, som ikke lenger lever, et godt sted å være.

Foreldrene tok med barna på tur, uansett vær og vind.

– Turene på ski med hele familien var de aller beste dagene. Det var veldig idyllisk. Det syns jeg er fint å minnes, sier Renate Bolland.

For henne har idretten alltid vært et sted hvor hun har høstet ros og anerkjennelse. I voksen alder ble hun utredet for ADHD. Medisiner har ikke gitt henne ønsket effekt. For henne fungerer trening best:

– Det er det jeg har medisinert meg med hele livet. Når jeg har uro, da må jeg trene, sier hun.

For henne er trening et fristed, et sted der hun henter både energi, men som også gir henne ro.

Hun er personlig trener og i jobben sin trener hun kreftpasienter. Gjennom deltakelsen i Marcialonga samlet søstrene inn litt over 9000 kroner til Aktiv mot Kreft.

– Jeg ser jo hvor viktig treningen, men også den sosiale biten er for dem, sier Renate Bolland.

Nye utfordringer

Og den sosiale dimensjonen ved treningen er viktig for henne også. Å trene sammen med søsteren gjør henne glad.

– Selv om vi har forskjellige interesser - jeg har drevet med boksing - så har det vært veldig magisk å trene sammen ute, sier hun.

De har også kastet seg ut i nye utfordringer.

– Vi ble med på Hyrox-konkurranse i september, forteller Renate.

Hyrox kombinerer utholdenhet og styrke var et ledd i jobben som måtte legges ned for å kunne gå de knappe fem milene i Italia.

– Det var kjempeartig, sier Hege.

Nå har de satt seg nye mål.

I treningssalen, på ski og med joggesko på beina.

Hege trigges av å ha en konkurranse å trene mot, men det aller viktigste er å ha kontinuitet i treningen. Og hun er blitt mormor og håper at barnebarna etter hvert vil bli med i treningsfellesskapet.

– For meg er det viktig å ha en konkurranse å trene mot. Og det er fint med aktiviteter som man kan gjøre sammen, men med forskjellig mål og fysisk utgangspunkt. Tida spiller egentlig ingen rolle, sier hun.