Kanskje trenger du Ibsen selv om du ikke vet det

På en måte er det helt som forventet når regjeringen ikke setter av friske midler til markeringen av Henrik Ibsen-året i 2028, når det er to hundre år siden forfatteren ble født. Det er i alle fall politisk fullt forståelig. Når politikere i bygd og by strammer inn beltene og folk bekymrer seg for skoler og fødselsomsorg, er det dårlige tider for å satse stort på kultur.

Så der det til markeringen for forfatterens død i 2006 ble satt av en pott på seksti millioner og støpt Ibsen-sitater ned i fortauene på Karl Johans gate, blir en lignende markering drøye tjue år senere holdt på sparebluss.

På en annen måte er det kanskje større behov for en real Ibsen-markering nå enn sist. Det finnes tunge grunner til at dette er en god tid for å trekke frem den felles kulturarven, på å bevare den og formidle den. For å satse på god, gammeldags dannelse. Kanskje er det noe vi trenger, selv om vi ikke står på barrikadene og roper om å få det.

Det å skape oppmerksomhet rundt klassikerne, var ganske mye enklere før. Frem til, tja, for femten-tjue år siden, var det en sterk sentralkultur her til lands. Det var et tungt kulturelt hegemoni som, så klart, gikk på bekostning av nisjene og subkulturene. Nå er det et større kulturelt mangfold.

Det er lettere å finne de filmene og bøkene og tegneseriene du er spesielt interessert i, og finne andre som elsker det samme. Klubbene og grupperingene er flere og mindre. Prisen å betale for denne fragmenteringen, er at det ikke er så mange og sterke fellesreferanser som før.

For det er ikke lenge siden det var ganske annerledes. Alle fikk med seg at de fire store, Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie, var betydningsfulle forfattere. Læreren din fortalte deg det da du var barn. Og selv om det neppe var alle som gikk ut av grunnskolen med et glødende kjærlighetsforhold til «Brand», var du antagelig innpodet at dette var noe som var verd å respektere og kjenne til.

Klassikerne ble spilt på de store teatrene, forestillingene ble anmeldt i de riksdekkende mediene. Lenge ble de også spredt vidt og bredt via NRK Fjernsynsteatret. Det ble forsket. Det ble diskutert. Det ble gitt ut samlede verker med noen års mellomrom. Klassikerne var umulig å komme utenom.

Nå lever så klart Ibsens skuespill fremdeles både i klasserommet og på teaterscenene. Men læreplanene er dreid i retning av ferdigheter fremfor dannelse, uten at elevene faktisk er blitt flinkere til å lese. Teaterforestillingene anmeldes og diskuteres ikke på samme måte.

De store medieinstitusjonene og teatrene kan ikke sette dagsorden i samme grad som de kunne før. De må løpe etter et publikum som når som helst kan velge dem vekk hvis de finner noe mer underholdende og umiddelbart engasjerende et annet sted.

Denne utviklingen har naturligvis også sammenheng med at samfunnet har fått en kjempestor digital verktøykasse som gjør at alt mulig kan veies og måles. Det fører fort til at det som ikke kan måles, blir mindre viktig.

Du kan måle hvor mange ord et barn kan lese, og hvor fort. Du kan ikke på samme måte måle hva det gjør for det samme barnet å få tilgang til et kunstverk som kanskje, i liten eller stor grad, bidrar til at de føler seg som en del av den lange norske historien.

Noe som kanskje gjør at de kjenner et slektskap med oppdiktede skikkelser fra en annen tid. Noe som gjør dem i stand til å ta referanser, til å bli voksen og komme over en henvisning til Den grønnkledde eller til gjennomsnittsmenneskets livsløgn og tenke: Jeg vet hva dette dreier seg om.

Denne julen ble det sparket i gang en debatt i Aftenposten om nettopp det nasjonale. Kunst og kultur har spilt en merkelig liten rolle i den debatten. For hva er det egentlig som får oss til å føle oss som en del av det samme? En del av et folk, av en historie? Det er mange ting, men en av dem er at vi kjenner til de samme fortellingene, de samme bildene, de samme sangene.

Vi trenger ikke å ha samme forhold til disse verkene. Vi trenger ikke elske dem, selv om det er mange som har blitt overrumplet over hvor direkte Ibsen taler til dem. Men det er nyttig å vite noe om dem likevel. For de er en del av historien som danner gulvet for alle som bor i Norge.

Noe som også er bra med tanken om et fellesskap der dannelse spiller en stor rolle, er at det ikke er knyttet til bakgrunn. Det er et fellesskap du kan velge deg inn i ved å ta til deg kunsten og verkene, enten familien din kommer fra Norge eller en helt annen kant av verden.

En som var akutt klar over denne kraften i klassikerne, var den avdøde komikeren og samfunnsdebattanten Shabana Rehman. Ved flere anledninger trakk Rehman frem norsklæreren sin på Nordstrand i Oslo, Tora Mæhle. Da klassen satte opp «Trymskvida», en annen ubestridt norsk klassiker, fikk Shabana rollen som kjærlighetsgudinnen Frøya.

Mange år senere, i 2015, skrev Rehman i Dagbladet:

«En hovedrolle som en nordisk gudinne! En hovedrolle! Det er helt utenkelig at noen i norsk kulturliv vil gi meg, verken på TV, på komikerscenen, eller på norske teaterinstitusjoner. Men Tora Mæhle gjorde det allerede da jeg gikk på barneskolen, og ga meg fundamentet slik at jeg senere i livet visste at rollen for meg fantes, om jeg så skulle skrive den selv. Og det gjorde jeg. Jeg opptrådte. På norsk.»

Den som ønsker seg at innbyggerne i et land skal komme nærmere hverandre, plaske med bena i den samme elven, har derfor gode grunner til å satse på formidling av klassikerne. Likevel trekker politikken i motsatt retning. Institusjonene som forvalter historien kulturarven har sine problemer. Nationaltheatret kjemper en lang kamp for penger til renovasjon, det gamle Nasjonalgalleriet står tomt på syvende året, Vikingtidsmuseet har ikke penger til å bygge kafé til sine besøkende. Og nå altså dette med Ibsen-året.

Det dreier seg altså ikke bare om regjeringens tilbakeholdenhet i denne saken, men om en utvikling over år og tiår, og et ansvar som ligger på begge fløyer og alle partier.

Høyre er blant de få på politisk side som har tro på dannelse som en gunstig sak. De har foreslått å utarbeide en norsk kulturkanon, altså en slags veiledende oversikt over betydningsfulle verk i den norske kulturhistorien. Det spørs likevel hvor mye det monner. Den som mener alvor med å øke oppmerksomheten rundt den rike kulturarven vår, må også gå inn for å gi den en mer sentral plass i skolen, akademia, mediene og kulturlivet.

Hva angår Ibsen, er det også interessant hvordan vi toner ned han som sett med internasjonale øyne er en av historiens viktigste forfattere. Store regissører, fra Ingmar Bergman til Woody Allen og den iranske stjerneregissøren Asghar Farhadi, trekker frem Ibsen som et forbilde. I 2006, det forrige jubileumsåret, var «Et dukkehjem» verdens mest spilte skuespill. Og i år er skuespiller Tessa Thompson Golden Globe-nominert for tittelrollen i «Hedda», en påkostet og kritikerrost versjon av Ibsens «Hedda Gabler».

Det store Utlandet forteller oss stadig at Ibsen er svære greier. Men det er som om det ikke helt trenger inn her hjemme.

Likevel er det en krevende jobb å kjøre frem Ibsen og andre kunstnere som har skapt store klassikere. Det er krevende fordi det innebærer å trekke frem det gamle på bekostning av det nye, det ikke-målbare fremfor det målbare, det som krever noe av publikum fremfor det som er aller lettest å fordøye.

Det innebærer å peke på noe som ikke er direkte relevant for arbeidsliv eller bunnlinjer, og si: Dette skal vi gjøre. Ikke fordi det gir noen umiddelbar og konkret gevinst i morgen, eller om to uker. Men fordi dannelsen gjør oss oppmerksom på de lange linjene som former oss, og som vi er en del av, og som vi kan snakke om på tvers av bakgrunn og generasjoner.

Fordi det på lang sikt er bra for oss.