Kan Trump avslutte Kremls krig mot Ukraina?

Det er tvilsomt om den nye forhandlingsrunden vil gi noen politisk betydningsfulle og varige resultater, skriver innleggsforfatteren. Bildet av Vladimir Putin og Donald Trump er fra 2017. Foto: Evan Vucci, AP/NTB

Det annonserte toppmøtet mellom den russiske og den amerikanske presidenten vekker håp om våpenhvile i Øst-Europa.

Den nyvalgte amerikanske presidenten tiltrådte i januar 2025 med løftet om å avslutte den russisk-ukrainske krigen innen 24 timer. I begynnelsen brukte den nye amerikanske administrasjonen måneder på å sende vennlige signaler, utsendinger og forhandlere til Moskva. I juli skiftet Donald Trump overraskende til en hardere linje overfor Vladimir Putin.

Han godkjente salg av amerikanske våpen til Ukraina og truet gjentatte ganger med sekundære sanksjoner mot Russlands handelspartnere. Den opprinnelige fristen på 50 dager for Russland til å trekke seg tilbake ble i begynnelsen av august redusert til 10 dager.

Noen dager senere kunngjorde imidlertid den amerikanske administrasjonen at den ventede handelskonflikten mellom de to supermaktene og deres partnere ikke ville finne sted. I stedet vil det nå bli et møte mellom Trump og Putin i Alaska. I forhandlinger mellom amerikanske og russiske forhandlere er det angivelig nå tegn til en mulighet for enighet om den etterlengtede våpenhvilen.

Tvilsomt

Washingtons siste helomvending overfor Moskva er bare et nytt uttrykk for den allerede åpenbare inkonsekvensen i USAs Russland-politikk under den nye administrasjonen.

I en bisarr vending ble USAs presidents økonomiske og militære trusler mot Russland kort tid etter fulgt av Trumps like høylytte forsøk på å blidgjøre Putin. Nå skal de to supermaktene tilsynelatende avgjøre Ukrainas skjebne på et historisk toppmøte mellom USA og Russland.

Det er imidlertid tvilsomt om den nye forhandlingsrunden vil gi noen politisk betydningsfulle og varige resultater.

Forhandlingsteater

Som med andre spørsmål har Russland siden 2014 iscenesatt et bevisst forhandlingsteater om Ukraina. Det har til hensikt å imponere både egen befolkning og det internasjonale samfunnet. I hundrevis av samtaler, dusinvis av toppmøter og tallrike signerte dokumenter har Russland gjentatte ganger erklært at de ønsker fred i Ukraina.

De intensive bilaterale og multilaterale forhandlingene før og etter februar 2022 bidro imidlertid lite til å endre krigens gang.

Tvert imot: Vestens gjentatte ettergivelser og Ukrainas tvungne innrømmelser overfor Russland, Vestens nølende og hittil begrensede våpenleveranser til Kyiv og EUs og USAs ubesluttsomme sanksjonspolitikk oppmuntret Moskva til å begynne på nye eventyr.

Okkuperingen av Krym i februar 2014 ble fulgt av den offisielle annekteringen av Krym til Russland en måned senere. Kort tid etter, i april, brøt Donbas-krigen ut. I juli 2014 skjøt Russland ned et malaysisk passasjerfly med mange EU-borgere om bord over kampsonen uten å bli straffet. I midten av august 2014 begynte invasjonen av Øst-Ukraina med de første store regulære troppeutplasseringene. Etter flere mindre eskaleringsbølger begynte fullskala-invasjonen av Fastlands-Ukraina endelig i februar 2022.

Siden da er Russlands krigføring og okkupasjonspolitikk i Ukraina blitt mer terroristisk og folkemorderisk for hver måned som går.

Har lært lite av feilene

Selv etter 11 års krig har USA – i likhet med mange andre land – lært lite av feilene i de intensive diplomatiske forhandlingene og sin maktpolitiske tilbakeholdenhet.

Den andre Trump-administrasjonen benekter ikke bare av innenrikspolitiske grunner de nøkterne erfaringene Obama- og Biden-administrasjonene har gjort med Kreml. Den glemmer også hvor fruktløs den første Trump-administrasjonen var i 2017 til 2021 når det gjaldt Donbas-krigen.

I de kommende forhandlingene kan Putin kreve ikke bare territoriale innrømmelser, men også andre begrensninger av Ukrainas suverenitet. Det kan han gjøre selv om eller fordi han vet at ingen ukrainsk president kan imøtekomme slike maksimalistiske krav.

Moskvas mål

Et sentralt spørsmål vil være i hvilken grad Trump slutter seg til Putins tolkning av kildene, arten og betydningen av Russlands angrepskrig.

Moskva vil i de kommende forhandlingene ha som mål å oppnå en forbedring av Russlands internasjonale posisjon, snarere enn en varig løsning på konflikten.

Putin vil blant annet søke å undergrave den globale orden ved å kreve innrømmelser som bryter med folkeretten, splitte den vestlige alliansen, svekke Vestens partnerskap med Ukraina og, så langt det er mulig, så splid i Ukraina.

Moskva vil forsøke å lokke amerikanske og andre vestlige politikere med falske innrømmelser og løfter om deeskalering, samt tvinge Kyiv inn i en beslutningskrise. Som det har gjort gjentatte ganger siden februar 2014, vil Kreml forsøke å skyve ansvaret for et nytt og endelig sammenbrudd i forhandlingene over på Ukraina.

Illusjon om russisk kompromissvilje

En midlertidig våpenhvile kan ikke utelukkes innenfor denne strategien hvis Moskva definerer det som i Russlands nåværende diplomatiske, innenrikspolitiske, økonomiske og geostrategiske interesser.

Kreml kan bruke en illusjon om russisk kompromissvilje og en pause i bombingen av ukrainske bosetninger for å undergrave den enhet og besluttsomhet som har vokst i Europa siden 2025 med hensyn til bistand til Ukraina, og for å fordype den splittelsen som allerede eksisterer mellom USA og andre Nato-partnere.

En begrenset våpenhvile vil også gi mulighet til å omgruppere de russiske angrepsstyrkene, konsolidere okkupasjonsregimet i de annekterte ukrainske territoriene og sette spørsmålstegn ved Vestens sanksjonspolitikk.

Fra 2014 til 2021 var det allerede flere perioder med relativ ro i Russlands krig i Donets-bassenget (Donbas). Disse relativt fredelige periodene førte imidlertid hverken til at den væpnede konflikten tok slutt eller frøs, men banet i stedet vei for en eskalering til en fullskala ekspansjonskrig.

Ukrainas suksess med langtrekkende droneangrep

Et annet alternativ som kan være i Russlands interesse, er en våpenhvile for langtrekkende våpen, hvor begge sider avstår fra rakett- og droneangrep utenfor frontlinjen.

I løpet av de siste tre og et halvt årene har Russland angrepet mange av Ukrainas viktigste infrastrukturmål med varierende suksess. Ukraina har imidlertid tilpasset seg disse angrepene over tid og har for eksempel opprettet en relativt robust energiinfrastruktur.

De siste månedene har det vært store russiske drone- og rakettangrep mot sivile mål i Ukraina, blant annet i Kyiv. Russlands massive angrep har ofte klart å overvinne Ukrainas luftforsvar, noe som har skapt dramatiske bilder av eksplosjoner i blant annet den ukrainske hovedstaden. Den militære betydningen av de økte angrepene på ukrainske boligbygg, sykehus, kulturinstitusjoner og varehus er imidlertid fortsatt lav.

I kontrast til dette har Ukraina de siste månedene gjentatte ganger hatt suksess med langtrekkende droneangrep mot russiske militære, industrielle og infrastrukturelle mål. Selv langt inne i innlandet har militærbaser, drivstoffdepoter, flyplasser, raffinerier og andre forsvarsrelaterte anlegg blitt rammet gjentatte ganger.

De til tider dramatiske eksplosjonene og brannene i russiske industrianlegg har ikke bare økende materiell betydning for den russiske økonomien og hæren. De har også en psykologisk effekt på den russiske befolkningen og den globale opinionen.

I langdistanse-dronekrigen kan Ukraina bruke toppmoderne teknologi til å kompensere for den numeriske underlegenheten til sine tropper, med særlig stor effekt. På denne bakgrunn kan det ikke utelukkes at Putin nå ønsker å suspendere eller til og med avslutte denne delen av krigen.

Ukrainas fremtidige sikkerhet

Vestens militære partnerskap og alliansepolitikk overfor Ukraina er fortsatt hjørnesteinen i fremtidige forhandlinger.

Så lenge det ikke foreligger troverdige sikkerhetsgarantier for Ukraina, vil en våpenhvile bare tjene begge sider til å omgruppere sine militære styrker og økonomiske ressurser, samt forberede sine administrasjoner og befolkninger på neste eskaleringsrunde.

Utover det praktiske spørsmålet om Ukrainas fremtidige sikkerhet er det større spørsmålet om USAs fremtidige rolle i verdenspolitikken generelt og Øst-Europa spesielt. Washington og Moskva kan ikke, slik det tilsynelatende er planlagt, forhandle om en europeisk stats suverenitet og integritet uten at ukrainske og andre europeiske representanter er til stede.

Videre kan USA ikke tillate noen diskusjon om Ukrainas grenser og suverenitet. Ikke etter å ha gitt Ukraina sikkerhetsgarantier i det beryktede Budapest-memorandumet fra 1994 i forbindelse med Ukrainas tilslutning til atomvåpenforbudstraktaten (NPT).

Hvis to offisielle atomvåpenstater og permanente medlemmer av Sikkerhetsrådet, til tross for denne avtalen fra for tre tiår siden, nå skulle inngå en avtale som ville etterlate Ukraina – en av grunnleggerne av FN, signatar av NPT, medlem av Europarådet og deltager i OSCE – som en politisk og territoriell ruin, ville menneskeheten komme nærmere den globale uorden som hersket før 1945.