Kan Polen bli et land som utstråler håp og lys i EUs halvmørke?

Problemet er at han er så hederlig, kunnskapsrik og prinsippfast at det nesten gjør ham upopulær, skriver professor Nina Witoszek om Rafal Trzaskowski. Han er nominert som presidentkandidat. Her er han sammen med sin kone, Malgorzata under en valgvake i Plock, Polen. Foto: Kacper Pempel, Reuters/NTB

Nominasjonen av Warszawas ordfører Rafal Trzaskowski som presidentkandidat er viktigere enn mange tror.

Ifølge den britiske historikeren Norman Davies er Polen «Guds lekeplass», altså en arena for heroiske bragder og knusende nederlag. Det kommende presidentvalget 18. mai vil vise hvilken vei landet velger. Blir det et Polen som vokser frem som en stolt, europeisk demokratisk stormakt, eller et Polen som synker ned i en grotesk lilliputinsk tilværelse?

Årets valg er unikt, ikke bare fordi det vil forme Polens fremtid. Det er avgjørende også for den bredere kampen mot autoritære krefter i Europa – og til dels i USA.

Sterkt forsvar

Den nåværende demokratiske koalisjonsregjeringen kan begrense president Vladimirs Putins imperialisme effektivt.

Polen er det eneste Nato-landet som bruker 4,2 prosent av BNP på forsvar. Polakkene har inngående kunnskap om russisk brutalitet og geopolitiske triks. De har også evnen til å produsere entusiastiske løgner. Og de har mot. Det var en fryd å se hvordan Polens utenriksminister Radek Sikorski på et FN-forum i oktober 2024. Han brukte fem minutter på å knuse en «Mount Everest» av russiske løgner.

For det andre har Polen vist Europa hvordan en sterk allianse mellom demokratiske politikere og et aktivt sivilsamfunn kan velte autoritære populister.

I 2023 ble det fascistoide regjeringspartiet Lov- og rettferdighetspartiet (PiS) erstattet av en demokratisk og proeuropeisk parlamentarisk majoritet. Partiet er kjent for EU-hat, angrep på rettsvesenet, korrupsjon og innføring av LHBT-frie soner.

Uanstendighet

Men to haker gjenstår: Den første er den forrige regjeringens angrep på grunnloven, domstolene, utdanningssystemet og helsesektoren. Det var så gjennomgripende at justisministeren omtaler reformarbeidet som en vandring gjennom et minefelt.

PiS har lært mye av presidentene Vladimir Putin og Donald Trump. De har en giftig sjarm samt et (u)moralsk budskap: Lov hva du kan, lyv så mye du kan, og stjel så mye du kan.

Den andre snublesteinen er den sittende presidenten, Andrzej Duda. Han er en levning fra den autoritære æra og har med sin vetomakt effektivt blokkert gjenoppbyggingen av Polen som rettsstat.

Derfor er nominasjonen av Warszawas ordfører, Rafal Trzaskowski, som presidentkandidat, viktigere enn mange tror. Problemet er at han er så hederlig, kunnskapsrik og prinsippfast at det nesten gjør ham upopulær.

Den konservative leiren mener han er for venstreorientert og for feministisk. Han snakker dessuten flytende tre fremmedspråk. I deres øyne gjør ham «u-polsk». Til og med deler av polsk intelligentsia misliker ham. For dem er han suspekt fordi han er altfor perfekt: pen, karismatisk og klok, som klassens evige toppstudent.

Skjørt demokrati

Trist nok illustrerer Polens nåværende situasjon noe alle anti-trumpianske og antiautoritære bevegelser bør merke seg. Det er langt lettere å ødelegge et demokrati enn å gjenopprette det. Enda tristere er det at valget av den «altfor perfekte» Trzaskowski også viser humanismens evige sårbarhet. Mange polakker, som mange amerikanere, foretrekker en skurk, så lenge han er vår skurk.

Men valget av en humanistisk – fremfor en autoritær – president er avgjørende for både Polens og Europas fremtid.

Det står mellom to scenarioer: Enten blir Polen et «zombiedemokrati» som utgjør en alvorlig trussel mot det europeiske fellesskapet, eller så får vi – med Trzaskowski som president – et land som utstråler håp og lys i EUs halvmørke, kanskje til og med halvbrune, tunnel.