Vi avviser at lidelsene klassifiseres som folkemord

Den evige flammen på Tsitsernakaberd-minnesmerket i Armenias hovedstad Jerevan. Den brenner for å minnes de opp til 1,5 millioner armenerne som tyrkerne slaktet ned for 90 år siden. Foto: Per Kristian Aale

For å forstå Armenia og 1915 trenger vi åpenhet og respekt.

«Anerkjennelse av folkemord er viktig, Støre, også for armenerne», skriver Ann Færden og Bård Larsen i Aftenposten 19. juni. Kronikken deres viser nok en gang at hendelsene i 1915 fortsatt vekker stor debatt.

Først og fremst vil jeg understreke at Tyrkia ikke benekter lidelsene mange osmanske armenere opplevde i denne perioden. Vi avviser imidlertid at disse lidelsene klassifiseres som folkemord, fordi en slik betegnelse åpner for at lidelsene kan utnyttes gjennom en selektiv rangering av menneskelig lidelse.

Under oppløsningen av Det osmanske riket led tyrkere, armenere og alle andre folkeslag i imperiet sterkt. Historiske kilder viser at rundt fem millioner tyrkere og andre muslimer ble massakrert i denne katastrofale perioden.

«Folkemord» er et juridisk begrep. FNs konvensjon om forebygging og straff av folkemord fra 1948 slår tydelig fast at konkrete bevis, intensjon om å utslette (dolus specialis), og en dom fra en kompetent domstol er nødvendig for å avgjøre hvorvidt en handling utgjør folkemord.

I motsetning til folkemordene i Nazi-Tyskland, Kambodsja, Rwanda og Srebrenica, møter ikke hendelsene tilknyttet Det osmanske rikets fall disse juridiske kravene. I løpet av de mer enn 100 årene siden 1915 er det aldri funnet noe dokument eller noen form for bevis som antyder at den osmanske regjeringen hadde en «spesiell intensjon om å utslette» sine armenske undersåtter.

I tillegg til det manglende juridiske grunnlaget fastslo Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i 2015 at hendelsene i 1915 er et tema for legitim offentlig debatt.

Den trakk et klart skille mellom den entydige rettslige anerkjennelsen av holocaust av en internasjonal domstol og mangelen på en tilsvarende avgjørelse om 1915-hendelsene. Derfor er vi glade for at våre norske kolleger også støtter seg til et juridisk rammeverk når de tilnærmer seg disse hendelsene.

Vi vet at det er betydelig uenighet og debatt omkring det som skjedde, og vi er villige, klare og trygge på å kunne diskutere fortiden.

Derfor er våre omfattende osmanske arkiver åpne og tilgjengelige for forskere. Selv om vi i 2005 foreslo overfor Armenia å opprette en felles historisk kommisjon – bestående av eksperter fra Tyrkia, Armenia og andre land – har vi ennå ikke mottatt noe svar fra armensk side.

Det vi trenger, er å oppnå en balansert og informert forståelse av dette komplekse og smertefulle kapittelet i vår felles historie.

I så måte er den eneste veien videre å fremme empati og dialog, slik at begge parter kan arbeide mot heling og forsoning, og legge grunnlaget for en fremtid basert på gjensidig respekt og fred.

Vi bør forstå at enhver form for politisering av historien hverken gagner det akademiske arbeidet med å søke sannheten eller fremmer innsatsen for normalisering.