Kan forvaringsdømte noen gang slippe ut?

Mellom 2002 og 2022 ble 335 personer dømt til forvaring i Norge, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB).

I motsetning til en vanlig fengselsdom, har forvaring ingen øvre grense. I teorien kan forvaringsdømte dermed sitte i fengsel livet ut.

Med mindre man endrer seg.

I Norge er fokuset på rehabilitering stort. Målet er at den straffedømte én dag skal kunne slippe ut, uten å være til fare for andre eller seg selv.

Det inkluderer også de mest alvorlige tilfellene. I 2023 ble 16 personer løslatt fra forvaring, ifølge SSB.

– Fra forvaringsordningen ble innført i 2002 og frem til 3. januar 2024 er til sammen 215 personer løslatt fra den.

Det sier seniorrådgiver i Kriminalomsorgen, Atle Syvertsen, til NRK.

Per dags dato soner 139 forvaringsdømte i norske fengsler.

Rettspsykiater Randi Rosenqvist og leder i Ila fengsel, Tonje Sandal, har tidligere delt disse forbryterne inn i fire ulike kategorier:

• De med et dårlig utgangspunkt i livet
• De med et godt utgangspunkt i livet
• Psykisk utviklingshemmede eller alvorlig psykiske syke
• Tungt kriminelle med lange forvaringsdommer

  

  Pensjonerte Randi Rosenqvist evaluerte blant annet terrordømte Anders Behring Breivik under rettssaken i 2012. Rosenqvist vant nylig Åpenhetsprisen sammen med Leo Ajkic for sitt arbeid innen psykisk helse i Kriminalomsorgen.

  Foto: Robert Rønning / NRK

– De som er velfungerende nok vil etter hvert kunne overføres til åpen anstalt eller overgangsboliger, sier Rosenqvist til NRK.

– Det er den ønskede måten å sluse ut forvaringsdømte, slik at man langsomt får mer frihet.

I en ideell verden forløper det seg slik:

Fengsel med høyt sikkerhetsnivå

De aller fleste forvaringsdømte i Norge sitter i et høysikkerhetsfengsel. Det er også hit de blir sendt først, når dommen blir rettskraftig.

Innsatte i et høysikkerhetsfengsel soner under de strengeste forholdene i Norge.

Når de ikke er på arbeid, skole eller andre fritidsaktiviteter, er innsatte innelåst på cellene sine.

Forvaringsdømte skal ikke sone sammen med andre som ikke er dømt til forvaring, men i fengsler med egne forvaringsavdelinger.

Det finnes imidlertid flere dømte enn det finnes plasser. Mange må dermed sone i et «vanlig» høysikkerhetsfengsel mens de venter i kø.

Man kan også bli overført til et ordinært fengsel dersom det er mer hensiktsmessig, sier Atle Syvertsen.

Fengsel med lavt sikkerhetsnivå

Når forvaringsdømte har sonet en stor del av minstetiden, kan de overføres til et fengsel med lavere sikkerhetsnivå.

– Dette er personer som er kommet så langt i sin straffegjennomføring at det av hensyn til domfeltes progresjon er hensiktsmessig å la dem gjennomføre en del av straffen på lavere sikkerhetsnivå, sier Syvertsen.

Lavsikkerhetsfengsel kalles også «åpent fengsel». Området er gjerdet inn, men man er ikke innelåst i cellen.

I slike fengsler legges det vekt på å opprettholde kontakten med samfunnet.

Det gjøres gjennom blant annet via ulike permisjons- og besøksordninger. Innsatte har også flere muligheter til å benytte telefon.

Overgangsbolig

Når man nærmer seg slutten av soningen, kan straffedømte overføres til overgangsbolig. Dette er for enkelte siste ledd i tilbakeføringen til samfunnet.

Juridisk sett er en overgangsbolig også et fengsel, men fremstår som en helt vanlig leilighet.

En liten andel av dem som befinner seg i overgangsboliger, er forvaringsdømte.

I dag er det ti forvaringsdømte som enten soner i lavsikkerhetsfengsel eller på overgangsbolig.

Beboere har mer frihet og flere permisjoner, og systemet baserer seg i stor grad på tillit.

Det er likevel totalt rusforbud, innetid og besøksregler.

Hva med de psykisk syke?

Til tross for alle tiltak – noen av Norges straffedømte vil aldri kunne slippes ut.

Forvaring skal kun gis til de som er strafferettslig tilregnelige i gjerningsøyeblikket. Er man ikke det, dømmes man til tvungent psykisk helsevern.

Likevel er det mange forvaringsdømte som har psykiske lidelser, sier Randi Rosenqvist.

Hva er alternativene for dem?

1. Statlig finansiert prøveløslatelse

Statlig finansiert prøveløslatelse, eller refusjonsordningen, er en ordning hvor den dømte må inn på institusjon eller kommunal boenhet før de kan løslates.

Det omtales ofte som «enmannsfengsel».

Målgruppen er som regel personer med psykisk utviklingshemning, lettere psykiske lidelser eller rusproblemer, som ikke kan prøveløslates på vanlig vis.

2. Spesialavdeling i fengsel

Nasjonal forsterket fellesskapsavdeling (NFFA) er en spesialavdeling på Ila fengsel. Her plasseres spesielt sårbare innsatte som er psykisk syke.

Dette kan være psykotiske, aggressive eller utviklingshemmede innsatte som har vært langtidsisolerte på grunn av oppførselen sin.

NFFAs oppgave er å gi mer meningsfullt samvær. Avdelingen er bygd med samme sikkerhetskrav, men oppleves i mindre grad som et høysikkerhetsfengsel.

3. Overføring til psykisk helsevern

Randi Rosenqvist har lenge vært en pådriver for at psykisk syke bør overføres til psykiatrien for bedre oppfølging og hjelp.

– Psykiatrien må ha bredde nok til å gi tilstrekkelig omsorg, også for de begår kriminelle handlinger, sier hun.

I dag finnes det tre måter å bli overført til psykiatrien på, ifølge Rosenqvist:

• Innleggelse: Som regel kortvarig og som oftest ikke en permanent løsning.
• Omgjøring: I visse tilfeller kan man få gjenopptatt en forvaringsdom, dersom det senere har blitt påvist at man var utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Da kan man dømmes til psykiatrisk behandling.
• Ny straffesak: Forvaringsdømte kan også få en ny straffesak og rettspsykiatrisk vurdering dersom de har gjort lovbrudd under soning mens de var utilregnelige. Også da kan det bli dom om psykisk helsevern.

Finnes det bedre måter?

I Nederland er tilregnelighet ikke svart/hvitt. Her vurderes straffedømte på flere nivåer, og landet har en lang tradisjon med såkalte behandlingsfengsler for de med psykiske lidelser.

Og i Danmark finnes det egne institusjoner for utilregnelige kriminelle.

Rosenqvist har lenge vært pådriver for at Norge etablerer det hun kaller sikkerhetshjem – en permanent institusjon for de som ikke kan endre seg.

Rettspsykiateren tror imidlertid egne institusjoner kun for straffedømte vil være en dårlig idé.

– Dom eller ikke dom bør ikke være det sentrale. Det sentrale er hva man mestrer, og hva man trenger hjelp og støtte til.