Kan en lærer utlevere elevene sine på denne måten?

DEBATT: Debatten om skjermenes innvirkning i klasserommet som Chris Klintø har satt i gang, er problematisk på flere måter. Og hvorfor tillater Aftenbladet en lærer å utlevere elever på denne måten? Som forelder hadde jeg blitt rasende.

Lærer Chris Klintø på Røyneberg skole blåste ut om skjermbruk i et debattinnlegg nylig. Jeg er utslitt, skriver han om å være lærer. Klintø og kollega Serine Amanda Bigseth Vetrhus. Foto: Jarle Aasland

Barna er ikke forklaringen på problemer i klasserommet. Lærere må tåle mangfoldet i skolen, men hen skal ikke stå i utfordringer alene.

I debattinnlegget «Vi har fått en dopamin-infisert barneskole hvor de flinke blir glemt» fra Chris Klintø 10. november, leser vi en lærers opplevelse av en hverdag i skolen hvor barn fremstår som lite lærerlystne og med totalt fravær av tålmodighet i møte med undervisningssituasjoner. Forklaringen, ifølge innlegget, er at barn er ofre for ødeleggende effekter av skjerm og sosiale medier.

Mye som er problematisk her

Det er mange ting med dette innlegget som bør imøtegås for å nyansere diskusjonen. Først ut var en av forskerne fra Læringsmiljøsenteret ved UiS, i Aftenbladets oppfølgingsartikkel 11. november. Cecilie Evertsen bekrefter den generelle samfunnsutviklingen med manglende konsentrasjon blant barn og unge, og går langt i å årsaksforklare dette med barns overdrevne skjermbruk. Samtidig viser hun til generelle grunnleggende behov som skal dekkes for at et menneske i utvikling skal fungere godt, deriblant riktig mat og nok søvn. Vel og bra.

Men, kan dette være den ene og fulle sannheten? Er barna i 7. trinn på Røyneberg og foreldrene deres – som får kraftige skyts rettet mot seg av debattanten – så mye verre enn andre 7.-klassinger? Det er særlig fire momenter med saken som trenger et kritisk søkelys.

Årsaksforklaringen i innlegget er dypt problematisk. Noe av det viktigste som lærerstudenter skal lære er at barna ikke er forklaringen på problemer i klasserommet. Dette er det to hovedgrunner til, om man gir barn skylden for problemer med klasse- og undervisningsledelse har man effektivt abdisert som lærer. Man har ikke lenger noe handlingsrom, da det er «eleven som er problemet» og ikke rammene de møter. Videre, har læreren også fraskrevet seg ansvaret for å løse utfordringen, noe som er enda mer problematisk.

Må tåle mangfoldet

En lærer skal ikke stå i slike krevende situasjoner alene. Rektor og skoleledelsen har et soleklart ansvar når det gjelder å sikre alle elevers (…) «rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, inkludering, trivsel og læring», ifølge Opplæringslova paragraf 2–12. I de rike beskrivelsene Klintø gir fra klasserommet, er det mildt sagt grunn til bekymring for det utrygge klassemiljøet disse barna blir utsatt for. Dette finnes det prosedyrer for, og det er all grunn til å forvente et ras av bekymringer og klager fra foreldrene, og det med rette.

Lærere må tåle mangfoldet i fellesskolen. Mange barn har utfordringer som krever tilpasset eller særskilt opplæring og tilrettelegging. Det finnes mange grupper med elever som kan ha felles eller ulike utfordringer, og det finnes grupper med elever og klasser som over tid utvikler et uheldig klassemiljø.

Det er også selvsagt slik at lærere som jobber med mange barn eller grupper med utfordringer har en særskilt krevende hverdag som kan tære på dem over tid. Innlegget til Klintø viser med all tydelighet at det til tider kan være svært krevende å jobbe i skolen. Vi kan likevel ikke legge skylden på barna for dette. Lærere snakker ofte om «elever nå, versus før», tidvis med stor grad av indignasjon. Om slike refleksjoner gjenspeiler faktiske endringer eller ikke, er likevel helt irrelevant.

Vi har de barna vi har i klasserommet, i den tiden vi lever i og vi må som profesjonelle yrkesutøvere forholde oss til dette konstruktivt. Det er ikke alltid vi finner løsningene med en gang, ofte er utfordringene vi står i svært krevende å gjøre noe med. Like fullt er det vårt ansvar som profesjonsfaglige utøvere å strebe etter å finne gode løsninger som ivaretar både elever og lærere.

Er taushetsplikten brutt?

Det fjerde punktet dreier seg om debattinnlegget. Her det klare etiske problemer. Både debattanten og Aftenbladet som redaktør bærer ansvar for publisering av en sak på tvilsom etisk grunn. Å gå ut med denne type generaliseringer om «dagens barn og unge», er både svært upresist og til dels krenkende for alle de barna og foreldrene som det gjelder. Selv om noen kanskje vil kjenne seg igjen i at «mine barn» eller «jeg» strever med tålmodighet og konsentrasjon, kan vi ikke generalisere dette til å gjelde andre.

Videre, burde Aftenbladet ha gjort skribenten oppmerksom på det etiske problemet med å gå ut i mediene og snakke om egne elever. Hadde jeg vært en av foreldrene til et av barna her, ville jeg vært fullstendig rasende, og det ville vært helt på sin plass. Dette grenser til offentlig uthenging av barn, foreldre og skole, og det bør Aftenbladet være smertelig klar over. Her er det god grunn til å stille spørsmål ved om lærers taushetsplikt er overholdt, og om barns rett til beskyttelse i offentligheten er overtrådt.

Jeg unner ingen å oppleve at hverdagen på jobb er slitsom, særlig ikke over tid. Men løsningen på dette er å erkjenne mangel på kompetanse og deretter finne hjelp i samråd med ledelsen og skoleeier for å konstruktivt gjøre noe med utfordringene en møter i skolen.