Kald juss, og litt human touch

KOMMENTAR: Mens den blinde, kalde jussen kverner, trenger vi å minne oss selv om at advokatskandalen også handler om ekte mennesker.

Ingeborg og Boye Christiansen fortalte i Aftenbladet hvordan de har opplevd å havne midt oppi norgeshistoriens største advokatskandale. Foto: Fredrik Refvem

Hvis du er som meg, leser du hver millimeter som publiseres i denne advokatsaken. 700 millioner er borte, og den ene personen som kunne svart på alle spørsmålene, han er også borte. «Tragedie» er så vidt dekkende. For godt til å være sant viste seg å være nettopp det, og køen av folk som føler seg lurt er lang – og den vokser.

Mandag 24. juni sto datteren Ingeborg Ousdal Christiansen og hennes mann Boye Ousdal Christiansen fram i Aftenbladet og fortalte sin historie. Det vil si, det var navnene deres. Nå har de meldt inn endring til Folkeregisteret. Ousdal-navnet, farens navn, skal bort.

Den opplysningen treffer hardt. Å fjerne et navn forteller ganske mye om hvor forferdelig denne saken må være de aller nærmeste. De er heller ikke alene om å stå i skiten her. Advokatsaken har mange ofre. Mange folk har mistet mye penger. Mange er blitt lurt. Kollegaer og folk på den ene eller andre siden av disse lånene er opplagt både sinte og frustrerte. Veien fra et liv i solskinnet til gapestokken viser seg å være veldig kort.

Denne saken krever nå et samfunn som klarer to ting samtidig. Vi trenger kalde, klare hoder som kan oppklare saken, finne fakta og rydde opp så godt det lar seg gjøre. Det blir vanskelig, og det vil ta lang tid. Jussen skal få være juss, så blind for følelser som lov og rett, Fru Justitia, må være. Den nå avdøde advokaten er for eksempel verken siktet eller dømt. Noen skal tale hans sak, uansett hvor vanskelig det er.

Jussen skal få kverne godt og lenge her. Det skal letes etter ansvar, kjennskap og oppklaringer.

Så har denne saken et menneskelig aspekt, den delen som treffer magen og hjertet mer enn den analytiske hjernen.

Svik og rykter

Samtidig som saken må gå sin gang, både i mediene og etter hvert i rettsvesenet, trenger vi varme hjerter og omsorg for dem som mer enn noen andre kjenner dette på kroppen. Advokaten etterlater seg en familie som er sviktet, som har det vondt og som står i fare for å bli ofre på ryktebørsen.

La oss ikke havne der.

Jeg oppdaget selv, for ikke så lange siden, at Ingeborg Christiansen er min slektning, litt uti. Vi kjenner ikke hverandre, har aldri vekslet et ord, så vidt jeg vet, og jeg kjenner ikke familien. Men vi får det tett på. Sandes og Stavanger er ikke større enn at veldig mange har en vei inn i denne saken. Noen kjenner noen. En venn, en slektning, en kollega.

Det er vanskelig for et lokalsamfunn. Klarer vi å ikke spekulere vilt og heftig? Klarer vi å ikke fortelle noe vi tror vi vet, noe vi har hørt eller noe vi muligens har hørt? Jeg har selv tatt meg i å skli ut på den såpeglatte galeien, og det er ikke bra.

Guilt by association, å bli mistenkeliggjort fordi du kjenner noen, er en fæl ting. Å være i familie eller slekt med noen, å ha vært kollegaer, venner eller bekjente, kan føre til at man havner i et dragsug man ikke fortjener å være i. Advokatsaken kan være et grelt eksempel på dette. Mange har mistet ufattelig mye her. Mange fortjener sympati og omtanke. Og oppi alt dette skal vi prøve å ha is i magen, rett og slett fordi det er så mye vi ikke vet.

Vi vet ikke

Enken etter advokaten er politianmeldt. Her er det vanskelig å holde tunga beint i munnen, men en slik anmeldelse kan være helt nødvendig, i og med at hennes e-post og mobil er brukt. Det betyr ikke at hun har gjort noe galt.

En av de store utfordringene i denne saken blir å nøste opp i hva som faktisk har skjedd, og samtidig skåne de nærmeste, de som allerede sitter med en dobbel og trippel belastning. En mann – far, ektefelle, bestefar – er død. Sviket er ufattelig, og rundt dem raser alt det som var bygget opp av ham som nå ikke er lenger, og som ikke kan gi noen svar.

De fleste av oss kan ikke gjøre noe til eller fra. Det vi kan gjøre, som et stort lokalsamfunn der alle kjenner noen som kjenner noen, er å avstå fra å spekulere, forhåndsdømme og sette folk i en bås de ikke har fortjent å stå i.

Folk er tross alt mer enn «kona til», «datteren til» og «vennen til» noen.

Mye mer.

Human touch

Det er mye vi ikke vet her. Enormt mye. Men vi vet at livet er nådeløst når det smeller. Livet går også videre, selv etter at forferdelige ting skjer. De etterlatte skal gå på butikken, på jobb og gjøre helt vanlige ting, i den grad det er mulig. Ingeborg Christiansen sa dette til Aftenbladet:

Søstrene mine og jeg har holdt oss mest mulig hjemme. Jeg orker knapt å gå ut, og handler mat til familien på formiddagene for å unngå å møte folk. Boye og jeg prøvde å gå en tur for et par dager siden. Det var ubehagelig. Jeg følte at alle stirret og hvisket om oss. Jeg har til og med gråtende sagt unnskyld til Boye for at han er gift med meg. Og jeg har sagt unnskyld til mine svigerforeldre. Det samme vet jeg mine søstre har gjort.

Sånn skal ikke folk ha det.

Vi mennesker kan være raske med å ty til fordømmelse på usikkert og tynt grunnlag, dessverre. Den jobben bør vi overlate til den kalde, blinde jussen. Vi kan også vente litt med å stige opp på vår høye, moralske hest. Mye vann skal renne i havet før vi har oversikten i denne saken.

Just a little of that human touch, synger Bruce Springsteen.

La oss ikke glemme det oppi alt.