Jo, «tullestudier» finnes

Nye, syltynne studier pyntes med buzzord som bærekraft, mangfold og endringsledelse. Det er ikke tullete å bekymre seg for.

Foto: Javad Parsa / NTB

Torsdag 31. juli kl. 20:00

VGs Shazia Majid kritiserer meg for å spørre om vi har «litt for mange tullestudier» i Norge.

Begrepet er selvsagt en spissformulering, trigget av frustrasjon over en usunn floskelkultur i akademia.

Men det aller mest frustrerende er at Norge prioriterer feil innenfor høyere utdanning. Dette kan ha dramatiske konsekvenser.

La meg forklare hvorfor.

Foto: Frank May / NTB

De siste 15 årene har produktivitetsveksten i Norge vært på under null komma fem prosent årlig.

Dette er blant de aller svakeste av vestlige land, og om lag halvparten av Sverige, Danmark og Island. I USA har veksten vært nesten tre ganger så høy i samme periode.

Produktivitetsvekst handler om å gjøre ting smartere og ta i bruk ny teknologi – og er grunnlaget for økonomisk vekst.

Når økonomien vokser, blir kaken større for oss alle. Vi får mer i lønningsposen, samtidig som offentlige tjenester kan styrkes og skattene holdes nede.

Noen spør seg sikkert om vi trenger dette evinnelige maset om vekst.

Vi er jo allerede så rike?

Svaret er et rungende «ja».

Som Martin Bech Holte beskriver i Landet som ble for rikt, utgjør arbeidsinnsatsen nesten tre fjerdedeler av nasjonalformuen. Likevel tror vi at det er oljepenger som gjør oss rike.

Her er vi til kjernen: Riktig prioritering innen høyere utdanning er helt avgjørende for å øke produktivitetsveksten i Norge.

Alle synes å være enige om at vi trenger flere sykepleiere, ingeniører, håndverkere og IT-eksperter, og bedre kvalitet på lærerutdanningen.

Da bør det heller ikke være kontroversielt å si at vi trenger mindre av noe annet.

Og «noe annet» inkluderer fort diverse studier innenfor sosial bærekraft, mangfold og interkulturelle relasjoner.

Men bedriftene «skriker» jo etter disse kompetansene, skriver Shazia Majid – uten et fnugg av kildehenvisninger.

Foto: Frank May / NTB

Ja, næringslivet skriker etter kompetanse, og seks av ti bedrifter i NHOs kompetansebarometer melder at de har et udekket behov.

Kompetansen de faktisk etterspør er ingeniører, teknisk utdannede, IKT-eksperter og håndverkere.

Humanistiske fag kommer nederst – og mangfold og bærekraft nevnes ikke.

Dette må vi ta inn over oss når vi gjør politiske valg om høyere utdanning.

I Norge er det kun i overkant av 14 prosent av bachelorstudentene som studerer såkalte STEM-fag – altså naturfag, teknologi, ingeniør- eller matematikkfag – noe som er lavest i hele OECD.

Til sammenligning: I EU og USA er andelen langt høyere.

Foto: Thomas Brun / NTB

Noe av forklaringen er trolig høyskolenes iver etter å få universitetsstatus, hvor ett av kravene historisk har handlet om bredde i doktorgradsprogrammene.

Dette er en oppskrift på å vri ressurser vekk fra lærere og sykepleiere, og over på fag med særdeles diskutabel nytte.

Reglene er heldigvis endret for potensielle nye universiteter fremover, men regjeringen har gjort lite for å reparere skaden som allerede har skjedd.

Samtidig som Majid publiserte kommentaren sin, kunne Fædrelandsvennen fortelle at to av studiene jeg stilte spørsmål ved – «Bærekraft og kultur» og «Interkulturelle relasjoner» – blir tatt ned fordi ingen etterspurte dem.

Kanskje var det ikke så tullete å stille spørsmål likevel.

Ingen må misforstå: Dette betyr ikke at all utdanning må ha verdi for næringslivet.

Mange studier har enorm verdi for samfunnet utover det som kan måles i kroner og øre.

Det betyr heller ikke at utdanningsinstitusjonene skal kontrolleres politisk, slik myndighetene på forkastelig vis prøver i USA og Ungarn.

At man er skeptisk til et studium om «interkulturelle relasjoner», betyr heller ikke at det er uviktig å forstå andre kulturer.

Det er helt riktig at Norge er et mangfoldig samfunn på godt og vondt, og vi må håndtere dette.

Den enkleste løsningen er å behandle folk som individer, med respekt, omtanke og raushet på den ene siden, kombinert med forventninger og krav på den andre.

Det som derimot garantert vil hjelpe folk med minoritetsbakgrunn til en bedre posisjon i arbeidslivet, er økonomisk vekst, som skaper flere og bedre betalte jobber.

Da må det være en viss politisk styring over ressursbruken i høyere utdanning. Det vil gi mindre sløsing med både kloke hoder og skattebetalernes penger.