Jens Bjørneboe – mer aktuell en noen gang

Den Store Angst red igjen. Formyndermenneskene steg på ny frem og prosjekterte på skremmende kort tid et ensrettet lydighetssamfunn. Med frykt som verktøy kom de til sin rett og omskapte et fritt og liberalt samfunn til en effektiv politistat med beredskapslover, påbud, forbud, forfølgelse og sensur. Media fulgte lydig opp.

Det var på en nostalgisk innskytelse i 2019 at vi bestemte oss for et gjensyn med NRKs kjente portrett med Jens Bjørneboe fra februar 1976. Nå, i godt voksen alder, oppdaget vi noe annet enn da vi i vår ungdom ukritisk slukte alt rått av vår forfatterhelt. Vi så et heftig drama, en intens mental stillingskrig mellom den depressive og alkoholiserte forfatteren og den knusktørre og glattkjemmede NRK-reporteren Haagen Ringnes. Under vår research med de gjenlevende fra teamet, fikk vi bekreftet hva vi hadde fanget opp på radaren: Bjørneboe skulle ikke slippe unna denne gangen. Da forsto vi at vi satt med et potent teaterstykke. Vi leste, skrev og endevendte NRK for kilder. To år senere satt vi med råutkastet til «Siste møte med Jens». Men hva hadde i mellomtiden skjedd med samfunnet vårt? Menneskene oppførte seg plutselig som primater tilbake i naturtilstanden. De løp hverandre ned for å hamstre hermetikk og dopapir. Det var alles krig mot alle.

Pandemien gjorde oss konforme. Vi gikk i flokk. Vi adlød i flokk. På med munnbind! Til vaksinering! Besøksnekt! Møteforbud! Hold avstand! De som ikke lystret ble forfulgt som kjettere, både av myndigheter, kollegaer og familie, og ikke minst av medmennesker som over natten ble angivere og gatejustis på sosiale medier. Om du tvilte på regjeringens og FHIs informasjon, var du i beste fall en konspirasjonsteoretiker med foliehatt. Om du mistenkte at WHO konspirerte med de kinesiske myndighetene og underslo at den nærliggende og logiske årsaken til pandemien var at viruset hadde lekket ut fra laboratoriet i Wuhan i Kina, og gjort oss alle til uvitende laboratorierotter, var du en feilinformert Trump-gærning. Pressen kjørte på med fryktporno. Kritiske artikler ble refusert. Mediene ble et effektivt verktøy for formyndermennesket. «Hør hvor det lyves i bøker og blader,» skrev Jens.

Pandemi-erfaringen ga teaterstykket vårt en autentisk kontekst som Ringnes/Bjørneboe-konflikten hadde manglet til da. Det ble valgkamp mellom Trump og Biden. Det var Orange Hitler mot Korrupsjons-Joe. Så brøt det ut krig midt i hjertet av Europa. Nå var også Putin Hitler. Snart en million døde ved fronten, i en villet krig fra alle sider, inkludert den internasjonale våpenindustrien. Tredje verdenskrig? Atomkrig? Ingen ting var lenger utenkelig. På toppen av det hele kom 7. oktober; det største og mest groteske folkemordet på jøder siden Nazi-Tyskland. Bjørneboe sto i sin tid opp for Israel og for sin jødiske kone, Lisel. Nå var antisemittismen på fremmarsj igjen, ikke bare i Midtøsten og i muslimske stater, men også i Tyskland, Norge, England, USA. Netanyahu ble nok en Hitler! Dermed måtte teaterstykket spisses og besværlige spørsmål måtte besvares: Hvem gikk i flokk i 1930-årene? Hvem går i flokk i dag? Hva var politisk korrekt da? Hva er politisk korrekt i dag? Når «de onde» marsjerer, er det lett å konstatere. Mens når «de gode» går taktfast, er det vanskeligere å konkludere. Plutselig var det mer enn nok nåtidig Bjørneboe-materie å motiveres over.

En serie internasjonale katastrofer har på kort tid minnet oss om at sivilisasjonen – humanismen, menneskerettighetene og «aldri mer» – ikke har vært annet enn en syltynn ferniss av håp over et stadig tilbakevendende barbari. Hvor hadde vi hørt dette før? «Av jorden har vi gjort et slaktehus!» Med beksvart humor beskrev Bjørneboe blodstenkte og stinkende kjøttkalkyler over skyttergravskrigene i Somme og Verdun. Nå er skyttergravene tilbake, men på østfronten. Han skrev om Eichmann i oss alle, om hvordan det lovlydige hverdagsmennesket, familiefaren, kunne bli en iskald bøddel. Den pliktoppfyllende Eichmann var SS-byråkrat og hadde hovedansvaret for organiseringen av utrydningsleirene. «Eichmann likte jøder,» skrev Bjørneboe lakonisk, «men han likte karriere enda bedre.» Og «Hver gang vi bøyer oss for en ordre fra høyere hold, uten først selv å vurdere og bedømme den moralsk, da er det Eichmann som bukker i oss.» Bjørneboe gjør Eichmann til avbildningen over menneskets iboende frykt for å tenke selv, for å si nei.

Årets tema for Protestfestivalen er «Prat ikke med hat i munnen». Hat er følelser. Følelser er verken farlig eller ondt i seg selv. Det har gått inflasjon i ordet. Det har mistet sin betydning og nøyaktighet. Den ensomme hjemme-krigeren i boxershorts som lirer av seg dritt i kommentarfeltet representerer ikke makt, kun avmakt. Derimot bør man være oppmerksom på alle former for sensur og ensretting. Ondskap oppstår først når undertrykkelse og forfølgelse legitimeres gjennom offentlige systemer, strukturer og kommandokjeder, manifestert som det normale og det moralsk høyverdige; innenfor en gruppe, en flokk, en stamme, en stat, en religion, en ideologi, en isme. Altså bør vi snarere lytte til «ytre høyre» og «ytre venstre,» «nynazister» og «hamas-aktivister», slik at vi kan møte forestillinger med siviliserte og vektige motargumenter. Men implikasjoner om å sensurere verbale uttrykk for menneskelig bitterhet, sinne og frustrasjon – som årets festivaltema kan tolkes som, tror vi er en farlig linje og et underlig paradoks.

For øvrig er «Prat ikke med hat i munnen» (joda, vi tar ordspillet!) et negativt imperativ. En avvisning. Det ligger en moralsk pisk i uttrykket som i verste fall selv motiverer til «hat». Det gjaller sakralt som et ellevte mose-bud. Det er anti-frihetlig. Et bud mer i Jens Bjørneboes ånd ville kunne være: Prat med frihet i munnen! I en tid med lavoppløst polarisering og politisering av normal uenighet, med fordummende stigmatisering av den andre som -ist og -fob, er Bjørneboes budskap mer aktuelt enn noen gang.