Jeg vil si dette i dag, før min stemme stilner helt

Rikke de Lange har uhelbredelig kreft. Nå kjemper hun for «Rikkes lov» – å få dø med verdighet. Foto: Stig B. Hansen

Det er barbarisk at vi ikke kan avslutte livet vårt med verdighet.

Rikke de Lange holdt denne appellen foran Stortinget tirsdag 17. juni. Den gjengis i Aftenposten med tillatelse.

Det føles nesten uvirkelig å stå her i dag, mindre enn ett år etter at jeg bestemte meg for å vie resten av livet til å kjempe for en lovendring.

Og kjempet har jeg, en flerfrontskrig vil jeg kalle det. Men så langt holder det ikke.

Statistikken er tydelig, vi har folket på vår side. Men hvor er politikerne?

Det som inspirerte meg til å bli frontkjemper for å innføre dødshjelp, var at det var to grupper som var stille. Pasientene (de er jo syke og dør!) og politikerne – som fortsatt tier.

Hvorfor er dette så vanskelig å ta tak i? Hvorfor er dette så skummelt?

Ingen er trygge

Jeg vil gjøre dette for alle som trenger det sårt, for alle som kommer etterpå.

For ingen er trygge. Det kan skje deg. På sekunder kan alt du har jobbet for i livet, bli tatt fra deg. Alt du har tatt for gitt – din trygghet, din økonomiske frihet, din fysikk, ditt utseende, din autonomi og DIN STEMME.

Det skjedde med meg, en dag for fem år siden. Uhelbredelig kreft. Den typen man aldri blir frisk fra.

Og nå skal jeg snart dø.

Det kan skje med din mamma, din søster, og det kan skje DEG.

Hva ville du ønsket om du står her hvor jeg står nå?

Lovord hjelper ikke på hvor fattig uføretrygden gjør deg.

Alle som sier «si ifra hvis du trenger noe», bøter ikke på de daglige smertene.

Hun med «en tante som døde av brystkreft!» får deg ikke til å leve lenger.

Det jeg vil ha, er et valg. Valget over MEG. MIN kropp. For det er mitt liv, er det ikke? Hvorfor får jeg ikke eie MIN død også?

• Les intervju med Rikke de Lange i A-magasinet:

Så jeg står her i dag, ikke for å spørre pent, ikke for å tigge, men for å KREVE, kreve det enhver borger i et fritt land burde ha: retten til å bestemme over egen kropp.

Dette handler til syvende og sist ikke om politikk.

Det handler om verdighet. Medmenneskelighet. Og for meg handler det om å ta valget tilbake etter årevis med behandling. MITT valg.

Elsker livet

For dette handler ikke bare om meg. Det handler om alle uhelbredelige pasienter der ute.

Jeg ser dere. Jeg er dere, og dere er meg.

Jeg vil si dette i dag, før min stemme stilner helt.

Jeg kjemper for LIVET.

For la meg ta dere litt tilbake til hvem jeg er.

Jeg er en jente som elsker livet.

Jeg elsker å lese. Jeg elsker poesien i godt forfatterskap. Noen ganger når jeg leser noe, noterer jeg ned ting jeg synes er ekstra vakkert.

Jeg elsker håndarbeid. Jeg har hjulpet mormor å brodere bunaden min. Jeg strikker, jeg hekler, og jeg har en drøm om å lære meg å hekle irsk blonde.

Jeg elsker å lære. Jeg har lært det jeg kan om vin, og det var gøy, og jeg har brukt år på å lære det bort til alle som vil høre på.

Og jeg er ambisiøs. Jeg er sta. Jeg skyr aldri en god diskusjon. Jeg vil reise, studere, lære, lese, hekle, gå tur i Maridalen, sove ute, puste inn frisk morgenluft en sen augustmorgen mens jeg sklir i duggdekket gress. Se utover bylandskapet en sen sommerkveld når solen nesten når horisonten. Drikke øl i solveggen en tidlig vårdag. Jeg vil plukke blomster, høre på musikk og danse med vennene mine. Jeg vil være på en fest og si «bare litt til!» mens det lysner utenfor vinduet. Jeg vil dra på hytta. Jeg vil kose med kattene mine. Jeg vil klemme dem jeg er glad i. Jeg vil le og gråte, elske, jeg vil danse i regnet.

Jeg vil leve.

For herregud, som jeg elsker å leve.

Jeg vil alle disse tingene en million ganger inn i evigheten.

Og i et annet liv håper jeg at jeg får fullført utdannelsen, lært alle rare ting verden har å by på, lest tusen flere bøker, fått tusen flere venner.

Og helt ærlig: Jeg vil slippe å stå her.

Rikkes lov

Jeg vil slippe å være 31 år og stå foran dere og si at nei, jeg får ikke gjort noe av dette, for jeg skal dø.

Men det jeg kan, og det jeg håper å oppnå, er at Rikkes lov blir virkelighet. Vår lov. At dere som kommer etter meg, kan velge en død med verdighet, en medmenneskelig død på deres egne premisser.

For jeg skal dø, veldig snart. Jeg skal dø fra dette elskede, vakre, flyktige livet.

Jeg vil gjøre dette for dere som kommer etter meg. Dere som ikke orker, dere som er for slitne og for syke.

Jeg synes det er barbarisk at vi ikke ennå kan avslutte livet vårt med verdighet.

Til dere som sitter med makten: Det er på tide å høre på oss nå. Ikke vent til noen dere elsker, står i denne situasjonen, eller, gud forby, deg selv. Da er det for sent.

Og til dere som er blitt med oss, til folket, vi trenger dere. Fortsett å rope, fortsett å kreve, fortsett å kjempe med oss. Del våre historier. Del våre minner.

Støtt oss i døden, men mest av alt: Støtt oss i livet, og støtt retten til å velge hvordan det avsluttes.