Jeg vil heller at du møter blikket mitt og sier hei, enn at du kjøper bladet jeg selger

DEBATT: For meg som Asfalt-selger er det langt viktigere at dere som går forbi meg møter blikket mitt og sier hei, enn at dere faktisk kjøper bladet.

Bildet fra 2023 viser Asfalt-selger Roy Øgreid, sammen med Tore Christiansen og Karl Petter Kjellesvig. Foto: Jon Ingemundsen

Gjennom de fire årene jeg har solgt Asfalt, har jeg møtt mange flotte mennesker langs veien. En del stopper og drøser, enten de kjøper eller ikke. Jeg har møtt mange rause mennesker og hatt flere dype samtaler. Når jeg står og selger har jeg for vane å alltid hilse på de som går forbi meg. Enten sier jeg «hei» eller «Hei, skal det være et Asfalt?».

Nettopp denne kundekontakten, salg eller ikke salg, er for meg det aller viktigste. Som kronisk syk klarer jeg ikke tradisjonelt arbeid lenger, og nettopp derfor er disse menneskemøtene like viktige for meg som salget av blader.

Behandlet som luft

Dessverre opplever jeg innimellom folk som går forbi med nesa i været og bevisst kikker en annen vei når de nærmer seg meg. Noen krysser gata eller later som om de snakker i mobilen. Etter mange nok som ikke gidder å si hei tilbake eller «Nei, takk, i dag passer det ikke å kjøpe», så mister man litt motet. Selvfølgelig må vi huske at en aldri vet hva det mennesket en møter har vært gjennom. Men de fleste klarer et nikk, et lite blikk eller et hei. Det kan ha stor betydning.

Jeg har hatt mange fine møter med mennesker jeg aldri hadde møtt hvis det ikke var for Asfalt. For eksempel var det en tenåringsmor som kom til meg og fortalte at hun var så fortvilet, fordi barnet hennes hadde havnet i et dårlig miljø. Slik føles utrolig stort, at noen viser meg en slik tillit og kan være åpne med meg. Selv er jeg åpen og deler gjerne dersom noen spør om min historie.

Et annet eksempel jeg vil trekke fram er en mor som gikk forbi med to barn i fem-seksårsalderen. Hun svarte høflig at hun ikke ville kjøpe, og forsvant et stykke lenger ned i gata. Plutselig hørte jeg noen komme lett løpende med en hundrelapp i hånda. Det var de to guttene, og de skulle kjøpe Asfalt. Moren fortalte at de hadde snakket seg imellom, og guttene hadde spurt hvorfor ingen stoppet og snakket med meg, hilste tilbake eller kjøpte et blad. Dette syntes de ikke noe om.

Moren fortalte at hun hadde fått seg en tankevekker. Ikke det at hun selv var uhøflig. Hun hadde hilst fint tilbake og sagt «nei, takk». Men hun var overrasket over at så mange gikk forbi uten å verken se på meg eller svare da jeg sa hei. Jeg sa til henne at det var noen flotte og reflekterte gutter hun hadde.

Kan snu dagen

For meg er alternativet til å selge Asfalt å bure meg inne hjemme. Det er ikke bra når man har et mangeårig rusmisbruk bak seg. Mitt viktigste poeng med dette er betydningen av det å bli sett, og kontakten med mennesker. Når noen sier «du også» når jeg ønsker dem en god helg eller en fin dag, blir jeg glad. Uansett bakgrunn har alle et behov for å bli sett og hørt. For de av oss som har en tøff bakgrunn og stort sett hele livet har blitt stigmatisert i helsevesenet, i Nav og så videre, betyr det ekstra mye.

Det gode smilet og det lille heiet har mer enn én gang snudd dagen min på hodet, fra å gå hjemmefra deprimert, til å komme gladere og mer positiv tilbake. Så la det bli til ettertanke, hvor lite som skal til for å løfte et annet menneske. Jeg har bevisst utelatt det økonomiske, men for mange har dette bladsalget vært med på å realisere drømmer for folk ingen hadde trodd at noen gang skulle få til noe. Ha en vidunderlig dag, og hils på neste Asfalt-selger du møter.