Jeg trodde eldre­omsorgen var blitt bedre enn da jeg hadde min far på syke­hjem for 25 år siden

DEBATT: Jeg gråt da jeg i helgen leste Aftenbladets sak om eldreomsorgen. Det er tragisk og uverdig at syke eldre ikke skal få dekke sine grunnleggende behov. Jeg trodde omsorgen for våre syke eldre var blitt bedre, enn da jeg hadde min far på sykehjem i slutten av 1990-årene.

Politikere, besøk alle sykehjem uanmeldt og glem ikke å gå inn på rommene og se til de sykeste. Foto: Shutterstock

Han hadde Parkinson og var avhengig av trening for å beholde sine gåferdigheter. Det fikk han bare da han hadde rullerende plass, ikke da han fikk fast plass.

Fysioterapeut hadde ikke tid. Selv fikk jeg trene min far på fysioterapirommet etter klokken 16. Jeg var hos min far hver dag. Da jul og nyttår kom med enda lavere bemanning, tok de bleie på min far og satte han i rullestol foran tv. Ingen gåtrening i avdelingen. Det gjorde at min far ikke kunne gå selv etter nyttår.

Det var heller ingen aktiviteter, min var ble lei og trist. Dagsenteret hvor han var kjent fra tidligere, spurte om de kunne trille far ned der noen dager. Svaret var nei, vi har ikke tid.

Hjertemedisinene var tatt bort

Far sa ofte til meg, her er ingen jeg kan snakke med, alle er jo demente. Jeg overhørte en gang far sa at han måtte tisse. Svaret han fikk var, bare tiss i bleia. Han opplevde at han bare var til bry. Han gråt. For et uverdig liv.

En dag jeg kom, var far alvorlig syk, med høy feber og han skalv. Han hadde ligget iskald på badegulvet i mange timer om natta og ingen hadde sett inn til han. Jeg ba vedkommende som var på vakt om å ringe etter sykebil. Sykehjemslegen, må se til han i morgen. Om ikke du ringer, så ringer jeg.

Han hadde dobbeltsidig lungebetennelse. Far ble lagt inn på hjerteavdeling, der jeg tidligere hadde jobbet. Jeg fikk derfor komme og gå som jeg ville, og jeg fikk stelle min far selv. Far fikk lenge intravenøst. Kardiologen var overgitt over at min far var blitt veldig uttørret og underernært etter få måneder på sykehjem. Han hadde ikke orket å spise selv og fikk ikke hjelp.

Vel tilbakeført til sykehjemmet, ble hjertemedisinene avsluttet på ubestemt tid. Jeg fikk først vite det 10 dager senere, av sykehjemslegen. Det var så mye jobb å knuse medisinene så han klarte å svelle dem, sa en sykepleier. Nå var det for sent. Jeg måtte med tungt hjerte gå inn til min far å si at han var døende.

Hva vil skje i fremtiden?

Jeg lovet å være hos han hele tiden, dag og natt. Han levde 3 uker, uten hjertemedisinene. Jeg sang for han hver dag og sang da han trakk sine siste pust.

Kjære politikere, ikke kom med flere ord og løfter. Vi krever handling. Veldig mange kommuner sliter økonomisk og blir pålagt flere og flere oppgaver, hvor det ikke følger penger med. Det trengs mange flere ansatte, en trenger flere varme hender, flere jobber til de stuper. En trenger mange flere studieplasser og høyere lønn.

Når etterkrigsbarna trenger sykehjemsplass, fordi de er for syke til å bo hjemme, hva da? Politikere, besøk alle sykehjem uanmeldt og glem ikke å gå inn på rommene og se til de sykeste. Snakk med de pårørende og med dem som jobber der.

Hvordan hjelpen vil bli, vil bare framtiden vise. Vil den bli verdig? Jeg tviler.