«Jeg hater den jævla poesien din!»

I baren på et utested fikk jeg tre ganger en langfinger opp i ansiktet med beskjeden «Fuck off! Skjønner du hva det betyr?». Tre ganger fikk jeg også høre, at «jeg hater den jævla poesien din!» Etter å ha blitt bedt om å roe seg av barpersonalet, kommer fyren etter meg, dytter til meg og skal ta et symbolsk kvelertak - det er klart at han vil slåss, før han omsider blir kastet ut.

Hva var foranledningen for dette, lurer man kanskje på? Jeg stod i baren for å kjøpe øl, og hverken snakket til slåsskjempen eller kvinnen han satt sammen med. Slåsskjempen vet jeg perifert hvem er, vi stod på hver vår side under den betente debatten rundt Kunstsilo.

Opplevelsen føyer seg inn i et visst mønster av hva man skal oppleve på byen i Kristiansand. I desember 2006 skrev jeg kronikken «Mørkets nådeløse by», et harmdirrende oppgjør med mobbing som jeg opplevde i skoletiden, og som jeg aldri hadde bearbeidet. Etter den kronikken var det spennende å gå ut i Kristiansand i flere år etterpå. Flere ganger når klokken hadde bikket midnatt, kom det fremmede karer bort til meg, de skulle fortelle meg hvor forferdelige ting jeg skrev, eller simpelthen bare slåss. Dét de hadde til felles, var at de alle var dritings. På den tiden var det bare å holde på hatten.

I og med at jeg har bodd i utlandet mye av tiden, blir disse ute-på-byen-opplevelsene noe selsomt, rett og slett fordi jeg så sjelden er ute i min fødeby, og nå hjemby. Riktignok har det roet seg kraftig de siste ti årene eller så, mest sannsynlig av den enkle grunn at jeg er blitt eldre. Yngre menn er også mer utsatt for vold på byen, statistisk sett.

Likevel står vi altså der på fredagen, to menn som langsomt nærmer seg femti, i det som fort kunne ha blitt en slåsskamp. Jeg gjetter at dørvakten var omtrent halvparten så gammel som oss. Menn som nærmer seg femti bør ikke slåss på byen, det er bare så uverdig. Man bør gå på byen for å ha det hyggelig ute. På fredag lot jeg derfor være å forsvare meg, og har heller overlatt saken til de profesjonelle.

Er det å overdrive? Nei, ikke så lenge verbale fornærmelser og fysiske angrep er ment å innskrenke min ytringsfrihet og min bevegelsesfrihet.

Hva er det bråkmakerne ser gjennom sine ølbriller? En poet som har vært åpen om mobbing i oppveksten? En debattant som provoserer? En kunstner som har holdt utstilling og blitt anmeldt for drapstrusler? En som skiller seg ut, og som har stått på Høyres valgliste? Lite vet jeg. Det er flere i det antielitistiske miljøet i Kristiansand, som har nedlagt svært mange arbeidstimer på å få meg til å fremstå som en «hater», mens de selv snakker om toleranse og respekt. Han som på fredag angrep meg og fortalte meg hvor mye han hater poesien min, kommer fra dette filistinermiljøet. Så kan man jo tolke seg frem til budskapet om toleranse og respekt, mens edderkoppene og slangene veller ut av gapet på en.

Slike opplevelser tærer på meg. Det ble ikke en gang et skarve blåmerke, men det gjør vondt i sinnet. Om snaue to uker fyller jeg 47 år, og har måttet innse at jeg dessverre er skadet for livet: I sjelen, av å ha fått min selvfølelse systematisk nedbrutt i skoletiden gjennom langvarig trakassering. Tretten år med terapi har ikke vært nok til å reparere min nærtagenhet, min mistenksomhet, min oppfarenhet når jeg føler meg fornærmet eller urettferdig behandlet. I slike situasjoner får jeg høy puls og et ekstremt stressnivå, og det er like ubehagelig hver eneste gang. I etterkant setter ubehaget seg fast, i form av assosiasjoner: «Det stedet har jeg ikke særlig lyst til å besøke igjen». Hvis det hadde funnes en vidunderpille mot disse stressreaksjonene, så hadde jeg tatt den uten å blunke.

Og til de som hater den jævla poesien min: Snart blir det mer av den. Den 16. september utkommer min ellevte diktbok, med tittelen «Lyset faller som en skygge av kjærligheten».