Jeg har alltid trodd på hypersensitive foreldre og unger som roper «mobbing!» når de snofler i friminuttet. Problemet er fagfolkene

KOMMENTAR: Jeg har alltid trodd på hypersensitive foreldre og unger som roper «mobbing!» når de snofler i friminuttet. Problemet er fagfolkene.

Unger nå til dags! Tåler ikke tøffere språkbruk, tydelige sosiale hierarkier og et sterkt digitalt og sosialt press. Makan! Foto: Hryshchyshen Serhii / Shutterstock

Jeg reagerer akkurat sånn som deg. På fem år har mobbetallene i Stavanger-skolen doblet seg. Seriøst? Det kan ikke stemme. Unger nå til dags! Tåler ingenting. En pinne som knekker i sløyden, og det rakner for dem. En liten kommentar i friminuttet om at du har løyen sveis, så skal hele skolens kostebinderi settes i gang med utredning og tiltak.

Alvorlig talt! Litt må de tåle, sant? Ingen kan forvente å ha vinden i ryggen hele livet. Motgang er noe vi alle må lære å takle. Jeg nikket nesten på meg whiplash da mobbeombudet i Stavanger, Nina Bøhnsdalen, kommenterte disse oppsiktsvekkende tallene.

Terskelen for å kalle noe mobbing har sunket. Flere melder ifra om ting som tidligere ikke ble definert som mobbing.

Bakgrunnen er denne: Sammenlignet med 2021 melder omtrent dobbelt så mange elever i Stavanger i dag om mobbing. Dette viser tall fra Elevundersøkelsen og en tilstandsrapport for Stavangerskolen.

Dobbelt så mange!

Kan det virkelig stemme?

Mulig katastrofe

Nina Bøhnsdalens kommentarer til tallene, slik jeg leser henne, er ikke å avfeie dem. Hun kommer med noen mulige forklaringer til hvordan tallene har blitt så vanvittig høye. Et eksempel er at mange foreldre blir veldig lett såret på barnas vegne. O-la-la, det er befriende å høre, og jeg tror det ligger noe i det.

Med dette i tankene skulle jeg sette meg ned og skrive en kommentar om at tallene ikke speiler det faktiske bildet. Jeg har hørt lærere si akkurat det samme. Dessuten er jeg alltid en smule skeptisk til tall som bunner i selvrapportering. «Har du opplevd ...». «Føler du at ...».

Nei, ungene – og ikke minst foreldrene – må ta seg ei nokså store pera og lære seg å takle livets motvind. Mobbing schmobbing. Da er det fryktelig ubeleilig at vi har et av de sterkeste fagmiljøene på dette feltet på Universitetet i Stavanger. Ulempen med sånne fagfolk er at de jobber dag ut og dag inn med sånne ting vi andre tar litt på hælen og forteller anekdotisk om.

Fakta om mobbing, for eksempel.

Nå har det gått førsteamanuensis i saken, og hvis du først har fått førsteamanuenser, blir du ikke kvitt det. Tre flinke folk på Læringsmiljøsenteret ved UiS skriver i Aftenbladet at jo, disse tallene stemmer.

Aiai.

Amanuensene kommer!

Økningen i mobbing blir av UiS-trioen tilskrevet samfunnsendringer, mer opplevd press blant unge, innføring av smarttelefoner og sosiale medier, og en pandemi som hindret arbeidet med å skape trygge læringsmiljø.

Så det er ikke bobleplastunger med hypersensitive helikopterforeldre? Da politikerne i bystyret behandlet denne rapporten, ble alvoret selvsagt adressert. Samtidig var det flere som mumlet ut sin egen ryggmargsrefleks, delvis på grunnlag av mobbeombudet i Stavangers uttalelser.

La meg ile til og si at det er flott at mobbeombud Nina Bøhnsdalen lufter sine tanker om dette. Hun sier for eksempel at mange saker som er meldt som mobbing, viser seg å være en enkelthendelse.

Men hvis UiS-amanuensene, tre i tallet, har rett. OMG!

Sånne førsteamanuenser er sjelden tabloid anlagte. Om mobbetallene skriver de:

Det er et faktum og det er dramatisk.

Hvis de har rett, og jeg finner ingen grunn til ikke å tro dem, er «dramatisk» nesten en underdrivelse. En dobling av mobbetallene på fem år – 5 år! – er en katastrofe. Det betyr at enormt mange unger i Stavanger går på skolen med berettiget vondt i magen, hvis de i hele tatt kommer seg på skolen. Hvis 16 prosent av alle femteklassinger blir mobbet ... holy moly! Det er en fullskala krise. Det burde få kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun til å sette krisestab. Det burde få rektorer og lærere til å rope fra fjelltoppene, og det burde føre til minst like raske tiltak som når prisen på bensin går opp med noen kroner.

Let, og du skal få svar

Min mistanke har lenge vært at listen for hva som kalles mobbing, har blitt lavere. Den forklaringen blir langt på vei skutt ned av fagfolk. Når de dykker ned i Elevundersøkelsen, får vi passene våre påskrevet, vi som lett tyr til «herrlighed ... når eg gjekk på skolen ...».

• Elevene forteller at de skiller mellom mobbing, utestenging, erting og såkalt «roasting», selv om de i dagligtalen kan være mer uklare.
• De beskriver at utestenging kan være mobbing, men ikke nødvendigvis. Denne formen for mobbing er mindre synlig, og både ansatte og elever mener at det er dette som øker.
• Elevene legger fortsatt vekt på at mobbing innebærer gjentatte negative handlinger over tid, der den som utsettes, har begrensede muligheter til å forsvare seg. Dette er i tråd med definisjonen brukt i Elevundersøkelsen, og utfordrer forestillingen om at økt rapportering av mobbing først og fremst skyldes at elever har blitt mer tilbøyelige til å melde fra.

Kanskje på tide å justere magefølelsen?

Motvind fra flere kanter

Tanken om at krenkeriet og hypersensitiviteten har spredd seg ned til folk med 33 i skostørrelse, slipper ikke helt. Jeg har gjort et ærlig forsøkt på å finne ryggdekning for min egen ryggmargsrefleks om unger og foreldre som er i overkant skjøre. De føøøler for mye.

Det har jeg ikke funnet. Kanskje er det jeg som føler for mye.

Alternativet til å stole på egne anekdoter og magefølelse er å tro på fagfolk, og elevene selv. De sier at vi har – heilt på ekta – dobbelt så mange elever som mobbes nå sammenlignet med for bare fem år siden. Elevkulturen er preget av tøffere språkbruk, tydelige sosiale hierarkier og et sterkt digitalt og sosialt press. Det er hovedforklaringen.

Problemet er ikke at ungene har mistet evnen til å takle motvind. Problemet er at motvinden har økt – dramatisk.