KOMMENTAR: Therese Johaug har hatt tunge perioder også tidligere, men det har aldri vært som nå.
Publisert: 05.03.2025 19:54 | Oppdatert: 05.03.2025 20:17
GRANÅSEN: Det er femten år siden hun kavet rundt i løypene rundt Skistua.
Jeg skriver kavet, fordi det så slik ut. Det var en oktoberdag i 2009. Hun var ute på sin andre skiøkt for sesongen og Adresseavisen møtte henne i stigningene over Vintervatnet.
Det skulle være en rolig tur, men hun gikk i hurtig takt, som hun alltid gjorde på den tiden.
– Skal man ikke gå rolig og få inn teknikken på de første skiturene om høsten? spurte vi.
– Njæ, egentlig skal man vel det, sa Johaug og fortsatte i høyt tempo.
Det tok ikke lang tid før hardkjøret fikk negative følger. I Tour de Ski noen måneder etterpå gråt hun av fortvilelse fordi konkurrentene gikk fra henne.
Johaug hadde gått på en skikkelig smell, men som alle vet reiste hun seg.
Året etter kom tremilsgullet i Oslo-VM og derfra og frem til dopingdommen haglet gullmedaljene inn.
Da hun kom tilbake etter utestengelsen, fortsatte triumfferden.
For å toppe en fantastisk karriere gjorde hun comeback før årets sesong, fortrinnsvis for å bli tidenes første verdensmester på femmil.
36-åringen var ikke bare verdens beste skiløper før hun tok pause for å bli mor. Hun hadde skapt en svært innbringende merkevare.
Hun var symbolet på en kjernesunn, topptrent og moderne norsk kvinne som evnet å kombinere både familie, toppidrett og forretningsliv. Med hardt arbeid hadde hun tatt steget fra gården i Dalsbygda til den internasjonale scenen.
Før hun la opp var spørsmålet ikke om hun vant, men hvor mye hun ville vinne med.
Hun var prakteksemplet på en vinner.
I løpet av Trondheim-VMs to første distanser er bildet blitt nyansert.
Skiathlonen tapte hun med knappest mulig margin, da hun kom på oppløpet sammen med Ebba Andersson. Også på ti-kilometeren ble det sølv, 13 tideler bak samme Andersson.
Etter det andre nederlaget klarte ikke Johaug å skjule at dette smerter.
På pressekonferansen tirsdag ettermiddag så jeg en side av henne som jeg aldri før har sett.
Den godt voksne, verdensvante småbarnsmoren, som svarer godt og fyldig både på norsk og engelsk, viste sårbarhet.
Hun har forstått at gull eller sølv i et VM faktisk ikke er det viktigste i verden. Og kanskje har hun innsett, når innsatsen hun har lagt ned ikke engang gir gull i premie, at dette kanskje ikke er verdt det.
Det siste sa hun ikke, men hun gjorde det hundre prosent klart at det ikke er aktuelt å gyve løs på det samme arbeidet neste år for å jakte OL-gull.
Da hun fikk spørsmål om alle gjøremålene og pliktene hun har på en konkurransedag, og det korte møtet med ektemannen Nils Jakob og datteren Kristin på tampen av kvelden, svarte hun slik:
– Da tenker jeg at jeg gleder meg til dette her er over. Nå begynner jeg å grine, sa hun.
Ansiktet fortalte at ordene var ektefølt.
Det var vondt å se henne slik. Det så ut som hun heller ville ha vært alle andre steder enn der hun satt.
Og så innrømmet Johaug at hun ikke forsto rekkevidden av hva som ventet, da hun med en ny familiesituasjon valgte å satse for fullt mot nok et mesterskap.
Kanskje kan de følelsene hun snakker om nå også være en årsak til at hun ikke lenger er like suveren. Kanskje tar hun flere hensyn? Kanskje er hun ikke like dedikert som hun var?
Johaug er fortsatt en veldig god skiløper. Det er bittesmå marginer som har hindret henne fra å stå øverst på pallen to ganger.
Fortsatt kan hun bli verdensmester på stafett.
Hun kan fortsatt oppnå drømmen om femmilsgull, og kanskje vil alt slitet og alle forsakelsene da være glemt.
Men skulle hun reise fra Trondheim uten ferske gullmedaljer, vil hun dra styrket videre.
Vi liker vinnere, vi ser opp til typer som Johannes Høsflot Klæbo og Erling Braut Haaland.
Men vi elsker dem som viser sårbarhet, de som tør å prøve, men ikke alltid lykkes.
Få gull har for eksempel skapt sterkere følelser hos det norske folk enn da Oddvar Brå endelig gikk til topps i Oslo-VM i 1982.
I den første delen av VM i Trondheim har Johaug gått fra å være en suveren vinner, en kvinnelig superhelt, til i større grad å bli som meg og deg.
Ei som prøver, men som ikke alltid lykkes med alt. Og, som til forskjell fra da hun kavet i Bymarka på høsten i 2009, har forstått at VM-gull ikke er det viktigste i verden.
Slike forbilder har vi stor bruk for.
Skulle hun vinne femmila, vil denne opptakten gjøre øyeblikket enda sterkere.