Jeg hadde et forstokket kvinnesyn. Kan forvandlingen jeg gjennomgikk, også skje med dagens unge?

Jeg hadde et forstokket kvinnesyn. Kan forvandlingen jeg gjennomgikk, også skje med dagens unge? spør Abid Raja. Foto: Morten Uglum

Hvordan skal vi klare å leve sammen?

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

For 50 år siden var den norske befolkningen nesten homogenhomogenEnsartet, lik . Så kom de første pakistanske fremmedinnvandrerne til landet. Slike som meg ble født i Norge fra 1975, og siden har mange ulike etniske grupper flyttet til Norge.

Antallet mennesker med innvandrerbakgrunn vil fortsette å øke.

Norge og Europa vil se helt annerledes ut om 50 år. Det bor om lag 50 millioner muslimer i Europa i dag, og det kan øke til 100 millioner bare de neste 25 årene.

Demografien endrer seg raskt. Har vi tid til å stoppe opp og spørre: Hva vil dette bety? Og hva slags samfunn vil vi få?

Vil det gå seg til av seg selv?

Jeg er optimist av legning. Som flere andre har jeg tenkt: «Gi det tid, det kommer til å gå seg til.» Men etter å ha reist til en rekke land i Europa, besøkt en rekke videregående skoler i Norge, etter å ha snakket med eksperter, lærere, elever og politikere, er jeg ikke lenger optimist.

Jeg tror ikke lenger at det kommer til å gå seg til. Iallfall ikke av seg selv, bare vi gir det nok tid. Jeg tror heller det blir verre hva gjelder sameksistens ulike grupper imellom, i Norge og i Europa.

Mitt ideologiske ståsted var helt annerledes for 25 år siden. Jeg ble født inn i en muslimsk familie med konservative pakistanske verdier. Det formet mitt syn på kvinner, homofile, ytrings- og religionsfrihet.

Min frigjøring fra dette har jeg beskrevet i min forrige bok, «Min Skyld». I dag tror jeg det er få som betviler hvor jeg står verdimessig. Jeg er en endret person. Men det skjedde ikke fordi «det gikk seg til, bare vi ga det nok tid».

Landsbyen som hjalp meg

Min holdningsendring er delvis kommet som en følge av alle som hjalp meg i min oppvekst. Jeg hadde et forstokket kvinnesyn. På Foss videregående skole var jeg daglig i klinsj om verdispørsmål med de etniske norske jentene. Da jeg ble kultur- og likestillingsminister, sendte de meg blomster med en varm hilsen på kortet: «Hadde det ikke vært for oss, hadde du aldri blitt likestillingsminister», skrev de.

Selvfølgelig har de rett. Det var de som stilte meg til veggs, men som samtidig aldri ga meg opp. Det var disse jentene som sådde tankene og ideene som til slutt gjorde meg fri. Det var også mange andre. Det måtte en hel norsk landsby av oppdragere til for at en som meg kunne bli «frihetsminister» i verdens frieste, mest likestilte land.

Kan forvandlingen jeg gjennomgikk, også skje med dagens unge som går på de videregående skolene i Oslo med høyest andel elever med minoritetsbakgrunn?

For enkelte, ja. Men jeg frykter at det ikke vil skje med det store flertallet. Jeg tror ikke det vil gå seg til.

Lærerne blir demokratiets førstelinje

Det finnes barneskoler, ungdomsskoler og videregående skoler i Norge der andelen med minoritetsbakgrunn er over 75 prosent, og noen nærmere 100 prosent. Mange av disse elevene har aldri vært inne i et norsk hjem, de aner lite om hvordan en norsk familie er. De har ingen referanser og har heller ikke mange å bryne seg på, og som kan utfordre de holdningene de er oppdratt med. Det de har lært, sementeres.

Selvsagt tar lærerne kampen i klasserommet. Men som de ansatte på Oslo Katedralskole skrev i sin kronikk i Aftenposten: de står stadig i konflikter når de tar opp grunnleggende verdispørsmål. Og dette var på en skole hvor bare ca. 20 prosent av elevene har minoritetsbakgrunn.

Tenk å være lærer på en skole hvor det religiøse konformitetspresset dominerer hverdagen, hvor elever ber på skolen, hvor jenter føler seg sosialt presset til å dekke seg til, og hvor sjargongen er homofilifiendtlig. På skolene hvor over 70 prosent av elevene har minoritetsbakgrunn, er lærerne demokratiets førstelinje, kanskje også dets siste skanse.

Samhørighet til det norske

For en liberaler er det en viktig verdi å ha et fellesskap. Ikke bare innad i små samfunn, men også innenfor et land. Et samfunn med enkeltindivider som jobber sterkt for seg selv, men som også forstår fellesskapets viktighet. Et fellesskap vi føler tilhørighet til.

Mange tusen unge med minoritetsbakgrunn på skolene føler ikke tilhørighet til det norske, de vil heller ikke være norske. De føler seg marginalisert, anser sine muligheter i livet som minimale og tror at deres religion er under beleiring.

I verdens frieste land betrakter de seg selv som ofre og frykter majoritetssamfunnet utenfor bydelsgrensen. Hvordan har vi klart å komme hit?

Verdiene i revers

For hvert tiår er Norge blitt et litt mer liberalt samfunn. Det er bare å spole bakover for å se hvordan kvinner, homofile og barn har kjempet og fått flere selvstendige rettigheter og mer frihet. Med fremveksten av islam i Europa vil disse verdiene være truet. La meg komme med noen eksempler:

Islam tillater ikke homofili. Det gjør heller ikke kristendommen, kan noen innvende. Men det kristne flertallet i vestlige demokratier har akseptert homofile. I Norge har vi homofile prester, og de homofile kan gifte seg og få til hjelp til å få barn. Vi feirer Pride, toleranse og mangfold i by og bygd.

Islam tillater ikke sex utenfor ekteskapet. Islam tillater heller ikke selvbestemt abort eller at kvinner har selvstendig rett til å få skilsmisse. Ei heller at kvinner skal kunne gifte seg med ikke-muslimer. Det utøves sterk sosial kontroll av den religiøse plikten om at det er kvinner som skal dekke seg til, så de ikke forlyster menn. Mange jenter sosialiseres inn i dette fra ung alder.

Islam tillater ikke blasfemiske ytringer. Ei heller at du skal kunne frasi deg din religion eller skifte religion. Satt på spissen: I vesten er ytringsfrihet gud, og religion en privatsak ingen andre har noe med.

Er økt toleranse rett medisin?

Verdiforskjellene jeg har tatt med over, lar seg ikke forene!

For at vi skal klare å leve sammen med hverandre, må det være en genuin og reell vilje til å få det til. Hvordan skal vi klare å leve i sameksistens med hverandre? Er det økt toleranse som skal til? Er egentlig toleranse rett medisin? Er det nok at vi skal tåle hverandre? Og hvem skal tåle hva?

Skal for eksempel nordmenn tåle at jenter som fødes inn i muslimske hjem, får de rammene som er beskrevet over, lagt rundt seg som en kiste de vandrer rundt i resten av sitt liv på Jorden? Og hvis nordmenn ikke skal tåle dette, hva skal da gjøres?

Og motsatt, er det nok at muslimer tåler homofile? Som å tåle et onde?

Den landsbyen som var der for slike som meg, bør også være der for generasjonene som kommer etter oss, mener Abid Raja. Foto: Stig B. Hansen

Som et første barneskritt kan vi si at det er viktig at muslimer i det minste tåler homofile, så de ikke slås ned på gaten. Men skal vi gi oss der, eller skal vi jobbe for en genuin overgang til respekt og aksept for homofile som likeverdige mennesker – også om de skulle vise seg å ha samme religiøse og kulturelle opphav som deg selv – kanskje til og med er av ditt eget kjøtt og blod?

Trengs en landsby av oppdragere

Har vi de siste 50 årene egentlig nærmet oss hverandre? Kommer det til å gå seg til av seg selv bare vi gir det nok tid? Nei, mener jeg, på begge spørsmål.

Den nye boken min «Vår Ære og Vår Frykt» er ikke en politisk bok i den forstand at jeg sier hva jeg mener vi skal gjøre. Jeg har helt bevisst valgt en annen fremgangsmåte. Mitt mål er at vi skal forstå hva som skjer akkurat nå, midt blant oss, i Oslo, i Norge, i Europa. For at vi skal skjønne, for at vi skal våkne.

Først når vi har en felles forståelse av hvor vi er, kan vi sammen diskutere løsningene og finne ut hva slags samfunn vi skal slåss for å opprettholde.

Jeg er åpen for å snakke om dette med hvem som helst for å finne de beste løsningene. Ikke bare for fortsatt å kunne leve i et liberalt samfunn, men også for at vi skal kunne fortsette å bli mer moderne og liberale de kommende tiårene. Da må vi snakke med alle, fra Fremskrittspartiet til Sosialistisk venstreparti – med alle grupper og samfunnslag. Det fortjener de generasjonene som kommer etter oss.

Vårt felles håp bør være at den landsbyen som var der for slike som meg, også skal være der for generasjonene som kommer etter oss.