Jeg forlot et Tyskland som var i harmoni med seg selv. Hva skjedde?

Hvis de etablerte partiene i Tyskland ikke klarer å gi tyskerne tilbake følelsen av trygghet, skal det ikke mye fantasi til for å se for seg at ytre høyre-partiet Alternativ for Tyskland (AfD) kan bli det største partiet innen 2029, skriver kronikkforfatteren. Foto: Michael Probst, AP/NTB

Hva er skjedd?

Sommeren 2014 beskrev avisen Der Spiegel den politiske stemningen i Tyskland slik: «Området foran kanslerkontoret er nesten tomt, bare turister tar sine bilder der i disse dager. Det har vært slik i flere måneder. Det har ikke vært en stor demonstrasjon der nede på lenge, ikke sant? Det er ingen grunn til det, svarer Peter Altmaier. 80 prosent av tyskerne ønsket en storkoalisjon, og nå gjør vi bare jobben vår.»

Jeg husker denne tiden godt. Jeg bodde i Hamburg og studerte statsvitenskap. Jeg oppfattet stemningen i landet som ganske optimistisk, og mange indikatorer pekte riktig vei.

Etter finans- og eurokrisen hentet tysk økonomi seg ganske raskt inn, med rekorder i yrkesdeltagelse og statsinntekter. I motsetning til i mange andre land, økte den tyske regjeringen velferdstjenester og pensjoner. I målinger på den tiden sa opp til tre av fire at de var fornøyde med regjeringen og kansler Angela Merkel.

Mine sosialistiske medstudenter var fortvilet over at revolusjonen var avblåst, og de eneste folkemengdene som samlet seg, var under VM i Brasil – et mesterskap Tyskland vant over Argentina.

Der Spiegel hadde på sin forside: «Vi er igjen … hvem?» Og fortsatte med: «Den avslappede nasjonen. Tyskerne har opplevd dette verdensmesterskapet som en fest i svart, rødt og gull. Den nye lettheten gjelder ikke bare fotballen. Landet lever i en munter Biedermeier-tid, men søker fortsatt sin plass i verden.»

Kraftig realitetssjekk i 2015

Sommeren 2014 var den tyske selvtilfredsheten på topp. Det tok imidlertid bare ett år før landet fikk en kraftig realitetssjekk.

I mange tyskeres politiske tekning finnes det en tid før og etter 2015. Merkels beslutning om å holde grensene åpne for flyktninger i september 2015 var en historisk hendelse som fortsatt preger den politiske debatten i landet.

Siden da har polariseringen økt i så stor grad at mange som ønsket seg mer debatt, nå ser nostalgisk tilbake på de gode årene. Personangrep, hatytringer, trusler og til og med vold har spilt en større rolle i tysk politikk. Tyske politikere skjeller hverandre ut i parlamentet på en måte som nordmenn aldri kunne sett for seg i Stortinget.

Dominerende tema i valgkampen

Ti år etter Merkels «vi klarer dette» må vi erkjenne at vi kanskje ikke klarte det. Tyskland er stort sett et åpent og tolerant land og trenger til og med arbeidsinnvandring. Men den høye andelen ulovlig innvandring har splittet landet og presser det til sine belastningsgrenser innen bolig- og leiemarkedet, skole og helse.

Hendelsene i Mannheim, Solingen og Magdeburg i fjor, Aschaffenburg i år og nå München, har gjort kriminalitet og vold knyttet til ulovlig innvandring til et av de mest dominerende temaene i valgkampen.

Hvis de etablerte partiene i Tyskland ikke klarer å gi tyskerne tilbake følelsen av trygghet, skal det ikke mye fantasi til for å se for seg at ytre høyre-partiet Alternativ for Tyskland (AfD) kan bli det største partiet innen 2029.

Økonomisk sikkerhet

Å sørge for sikkerhet handler ikke bare om offentlig sikkerhet, men også om økonomisk sikkerhet. Stemningen i tysk økonomi er svært dårlig. Landet har vært i resesjon to ganger – og vil mest sannsynlig også krympe i år. Hver måned mister landet 10.000 arbeidsplasser i industrien, som har vært ryggraden i den tyske økonomien. I konkurranseevne har Tyskland falt fra 6. plass i 2014 til 24. plass.

Nå hevner den tidligere selvtilfredsheten seg dramatisk. Tysklands suksessformel var at vi fikk gratis beskyttelse fra amerikanerne, billig energi fra russerne og masse penger fra utenrikshandelen med kineserne. Denne modellen fungerer ikke lenger, av kjente grunner.

Nå slår det også tilbake at Merkels parti CDU, men også hennes koalisjonspartner SPD, levde på gamle meritter. Begge var opptatt med å dele ut gaver til sine velgere, enten med høyere sosiale utgifter eller økte pensjoner. Investeringer i utdanning, forskning, infrastruktur og forsvar ble ikke tilstrekkelig prioritert.

Offer for sin egen suksess

Dette er ikke bare kritikk mot politikerne, men også mot det tyske valgfolket. Flertallet ønsket å finne ro i et upolitisk og privat rom, uten urimelige krav fra politikerne og hissige debatter i parlamentet.

Eller som journalisten Nikolaus Blome ganske treffende sa det: «Vennligst ikke forstyrr!» Jeg kan absolutt relatere meg til det, med et selvkritisk blikk.

Ifølge den dybdepsykologiske valgstudien «Hva som virkelig engasjerer Tyskland» fra det renommerte Rheingold-instituttet er tyskerne skremt over at det en gang så suksessrike Tyskland nå blir oppfattet som å være i forfall.

På en måte ble Tyskland et offer for sin egen suksess. Få vestlige land hadde et like økonomisk vellykket tiår som Tyskland på 2010-tallet. Historisk sett er det imidlertid ingenting som er mer dødelig for nødvendige strukturreformer enn økonomisk gode tider.

Mange spør seg: «Hva er skjedd med vårt vakre land?»

Jeg kunne ikke ha vært mer enig.