Jeg er teknologioptimist. Nettopp derfor er jeg bekymret.

Vi har fortsatt et valg. Men bare hvis vi tar det før svarene låses, skriver Anette Mellby om kunstig intelligens. Foto: Privat

Den endrer arbeid, verdiskaping og hvem som bestemmer. Den norske debatten stopper ved det første.

Jeg er teknologioptimist. Nettopp derfor er jeg bekymret.

Kunstig intelligens (KI) reiser tre spørsmål som avgjør utviklingen:

• Hvem tar teknologien i bruk, og hva endrer det faktisk i praksis?
• Hvordan forskyves roller, ansvar og verdikjeder?
• Hvem former spillereglene gjennom infrastruktur, arkitektur og designvalg?

Det første dominerer hvordan vi snakker om KI. De to andre skyves systematisk til side.

Det er ikke nok til å forstå hva som faktisk står på spill på lengre sikt: hvordan handlingsrom snevres inn, ansvar løses opp og styring flyttes bort fra åpne beslutninger.

Utbredelse uten struktur gir feil prioriteringer. Strukturendring uten maktforståelse bygger avhengighet.

Maktforskyvning uten offentlig debatt låser handlingsrommet.

Utbredelse: ikke om, men hvordan

KI-debatten handler i praksis om utbredelse: Hvem bruker teknologien, hvor raskt og hvor bredt?

Problemet er ikke at teknologien mangler. Problemet er at organisasjonene står stille.

Verktøyene utvikler seg raskere enn strukturer, ansvar og beslutningsprosesser klarer å endre seg. Når nye systemer legges inn i gamle organisasjoner, forsterker de ofte nettopp det som ikke fungerer.

Målet om 80 prosent KI-bruk i offentlig sektor illustrerer dette. En pilot teller like mye som om praksis var endret. Vi måler aktivitet, ikke faktisk evne. Pilotene kan til og med virke mot sin hensikt: De gir en opplevelse av fremdrift uten at noe grunnleggende sett er endret.

Verktøy uten omlegging er ikke transformasjon. Saksbehandling endres først når selve beslutningslogikken endres.

Struktur: Når verdikjeder flytter seg

KI er ikke først og fremst en gasspedal. Den er en omorganisering.

Oppgaver som før krevde spesialister, kan nå løses av generalister med systemstøtte. Jurister, analytikere, rådgivere og ledere blir ikke overflødige, men de trengs i færre ledd og på andre steder i prosessen enn tidligere. KI flytter innflytelse mellom roller og beslutningspunkter.

Når oppgaver kan standardiseres og settes sammen i systemer, flytter verdien seg fra utførelse til design av helheten. Det som tidligere var kjernevirksomhet, kan bli en modul. Det som ga konkurransefortrinn, kan bli en innsatsfaktor i andres systemer.

For Norge, med sterke posisjoner innenfor energi, maritim sektor, helse og prosessindustri, er dette avgjørende. Når spesialkompetanse inngår som en komponent i større systemer, er det ikke lenger nok å være best på faget. Verdien skapes hos den som eier helheten, ikke hos den som leverer komponenten.

Når systemstruktur blir makt, avgjøres retningen før diskusjonen begynner. Ikke gjennom vedtak, men gjennom arkitektur.

Makt: styring før beslutningen

Dette er nivået vi snakker minst om. Og det viktigste.

KI flytter makt gjennom design, ikke vedtak. Systemene optimaliseres for det som kan måles: kostnad, tempo, risiko.

Det som er viktig, men vanskelig å tallfeste, skyves ut. Ikke av vond vilje – men fordi systemet ikke ser det.

Valg av datagrunnlag avgjør hva systemet lærer. Valg av leverandør skaper avhengighet. Valg av integrasjon lukker alternativer. Hver beslutning er liten. Summen her er retning.

Etter hvert blir det kostbart å gjøre noe annet.

Styringen har allerede skjedd – før noen kalte det styring.

Makten havner hos dem som bygger systemene andre må bruke.

Vi har sett dette før. I mediebransjen skjedde det gradvis. Først ble distribusjon enklere. Så ble synlighet styrt av algoritmer. Så fulgte inntektene oppmerksomheten. Ingen vedtok at offentligheten skulle fragmenteres. Det skjedde gjennom systemer, før noen så rekkevidden.

Norsk handlingsrom

Norge har dataene og sektorkunnskapen. Infrastrukturen som gjør dette til skalerbar intelligens, er eid andre steder. Data her. Knutepunktene der.

Vi har sett dette før. Forskjellen nå er at styringen ikke kommer etterpå, men bygges direkte inn i systemene gjennom designvalg som låser handlingsrommet før vi rekker å ta stilling.

Til slutt

Forblir KI-debatten overfladisk, risikerer Norge å formes av andres valg. Ikke fordi noen planlegger det – men fordi systemer låser svar før spørsmålene er stilt.

Vi har fortsatt et valg. Inntil systemene låser valgene fast.