Jeg er lei av at Nordlandsbanen behandles som et sidespor

Bildet viser Nordlandsbanen med stopp over i Mosjøen. Foto: Illustrasjonsfoto: Stein Bjørge, Aftenposten

Jeg ser hvordan togkaoset driver folk vekk fra Nordland. Hvis staten ikke tar ansvar, blir fraflytting prisen vi betaler.

Jeg sier det rett ut: Nå er det krise på Nordlandsbanen. Den 6. august meldte NRK at SJ Nord ikke selger billetter etter 30. september.

Fra 1. oktober vet vi ikke om toget går. Nye tog loves først i 2026. Vi nordlendinger kan altså ikke regne med noe, selv om mye er blitt lovet.

Dette handler ikke bare om oss, men om hele landet. Staten makter ikke å vedlikeholde livsviktig infrastruktur. Dette er infrastruktur vi trenger for å bo, skape verdier og bidra i Nord-Trøndelag, Helgeland og Salten. Det er et symptom på en langvarig neglisjering av distriktet og særlig Nord-Norge.

Nå, like før valget, føles dette ut som et point-of-no-return. Hvis ikke myndighetene overstyrer Norske tog og SJ og fikser dette, koste hva det koste vil, ender vi opp med et land der folket må berge seg selv.

Håpløs situasjon

Jeg har sett på status, og jeg ser følgende i året som gikk: Regularitet er helt nede på 31 prosent. Nattogene står. Det er to avganger daglig, uten reservetog. Godstrafikken er strupt. Bedrifter presses over på dyr og værutsatt veitransport. Det er Norges lengste buss-for-tog – ti timer og 19 minutter. Tog uten toalett. To lokomotiver ble mistet i rasulykker. Vi kjører 45 år gamle lokomotiv uten reservedeler. Nye er lovet tidligst i 2029.

Og verst av alt, vi hadde en rasulykke som endte med at lokføreren ble drept.

Politisk viktig sak

Alle er enige om at noe må gjøres, men oppmerksomheten uteblir. Hvorfor er ikke dette tema i partilederdebattene? Rundt 100.000 bor langs Nordlandsbanen. Det er nok til å avgjøre valg.

Sosialistisk Venstreparti (SV), Senterpartiet (Sp), Høyre, LO og NHO har alle uttalt seg, og det finnes nok tog.

Da er det bare å få ræva i gir, som vi sier i Nordland.

Jeg kjenner selv konsekvensene. Jeg er student sørpå, og jeg reiser hjem med fly kombinert med tog. Det er rimeligst. Kun tog er best for miljøet, men det er altfor dyrt. Det tar 22 timer.

På reisen må jeg ofte overnatte hos en venn i Bodø eller Trondheim. Hyggelig det, men den lange reisetiden kombinert med prisen blir for dum når mine spanske studievenner reiser både billigere og fortere hjem.

Det tar en hel kveld å planlegge reise, og ofte blir det bare fly. Reisetidene til de regulerte og rabatterte flyrutene passer sjelden. Skal du begrave noen, eller reise til sykehuset, føles det nedrig å stues i en flyplass i et helt døgn.

Stort potensial

Dette er en del av en grunnleggende urettferdighet mellom by og distrikt. Det er dette som skaper fraflytting.

Ta for eksempel hjembyen min, Mosjøen. Vi er en pulserende by, med vakker trehusbebyggelse, et rikt kulturliv, som har skoletilbud, sykehus, handel og transport til regionen.

Det er også en by som har produsert mange talenter innen kunst og idrett. Vi har industrigiganten Alcoa, som selger aluminium laget med fornybar energi til et sultent EU-marked, og som ansetter en svær arbeidsstokk.

Vi er ikke en byrde, eller en fjern koloni. Vi bidrar med vårt og vel så det. Men vi får ikke det vi fortjener.

Vi må forstå at fisken, oljen, kraften og mineralene som gjør landet rikt, ikke finnes rundt Oslofjorden. Det er i havene, i skogene og i fjellene som ligger i distriktene.

Jeg sier ikke dette for å sette oss opp imot Oslo og byene – vi må bare innse at vi må behandles som to likeverdige parter.

Vi betaler alle samme skatt. La oss ikke stå med luen i i hånden. Nordlandsbanen er oss. Det er nordlendingenes problem nå i dag, men det kommer til å bli alles problem om vi må forlate Nordland.

Nå er det nok

Helt til slutt: Det er i mitt syn ingen tvil om at det var denne langsiktige neglisjeringen som la til rette for ulykken 24. oktober. Det var en unngåelig hendelse.

Vi vet nå at rassikringen var altfor dårlig der ulykken skjedde. Det kostet en mann livet, og det kunne ha kostet mange flere menneskeliv. Denne neglisjeringen ødelegger ikke bare muligheter - den dreper oss.

Nok er nok. Vi får for lite, for sent. Skal vi ha det sånn for alltid? Det er spørsmålet nå.