Jeg er en kirurg som venter altfor mye. Gi meg mer knivtid!

DEBATT: «Alt jeg gjør er å vente.» Ordene kom fra en kollega mens vi satt på kontoret etter nok en dag med forsinkelser. Det traff meg – for han hadde rett.

Hele dager kan reduseres til noen få inngrep, selv når både pasientene og vi kirurger er forberedt. Foto: Shutterstock

Jeg er kirurg. Jeg vil operere. Men altfor ofte får jeg ikke brukt tiden min på det jeg er utdannet til. Knivtiden – altså den tiden vi faktisk opererer – er lav sammenlignet med hvor mye tid som går bort til alt rundt. Hele dager kan reduseres til noen få inngrep, selv når både pasientene og vi kirurger er forberedt.

Når tiden forsvinner i systemet

I stedet venter jeg. Jeg venter på at operasjonsstuen skal vaskes mellom inngrep. Jeg venter på at koordineringen av pasienter, personell og utstyr skal gå opp. Jeg venter på at alt rundt skal falle på plass. Når logistikken svikter, får det brutale konsekvenser. Vi opplever jevnlig at operasjoner blir strøket – ikke fordi vi mangler kompetanse, men fordi dagen glipper mellom vask, forsinkelser og planleggingskaos. Da rekker man rett og slett ikke programmet.
Pasienten har fastet siden kvelden før, møtt opp tidlig, og ventet nervøs og spent på å endelig bli behandlet. Mange har hatt smerter i måneder og år. Så får de beskjed om at inngrepet utsettes. De sendes hjem igjen – fortsatt syke, fortsatt uten hjelp, fortsatt ventende.

Og mens vi forsøker å få systemet til å fungere, går tiden. Noen pasienter blir stående i kø i uker, andre i måneder – enkelte i år. Vi snakker mye om lange ventelister i helsevesenet, men sjelden om hva forsinkelsene faktisk skyldes. Det handler ikke bare om for få leger og sykepleiere. Vi står klare til å operere flere pasienter hver uke – vi får bare ikke muligheten. «Det er direkte ubehagelig og flaut å måtte fortelle pasienter om mange måneders ventetid. Enda verre er det å møte blikk preget av fortvilelse, sinne eller gråt når operasjonen må utsettes»

Ineffektivitet koster

Jeg forstår at sykehusdrift er komplekst. Sikkerhet og kvalitet må alltid komme først. Men jeg ser daglig hvordan prosesser trekker ut i tid uten medisinsk grunn. Det handler ikke om fag, men om organisering – om ressurser som ikke brukes der de trengs mest.

Vi har mange ganger bedt om mer operasjonskapasitet. Ikke fordi vi trenger flere hender, men fordi vi vet at vi kan hjelpe flere med de ressursene vi allerede har – dersom logistikken og organiseringen tillater det. Svaret er som regel det samme: «Det er ikke penger til det.» Samtidig ser jeg at ineffektiviteten koster langt mer – i form av tapt arbeidstid, økende sykefravær og dårligere helseutfall.

For mange pasienter begynner forsinkelsene allerede i primærhelsetjenesten. De må ofte vente i uker, noen ganger måneder, bare på å få tatt nødvendige radiologiske undersøkelser før henvisningen kan sendes videre. Og for noen stopper det ikke der. Dersom pasienten trenger utredning eller vurdering ved en annen avdeling, møter de nye ventelister før vi kan gå videre. Hver ny flaskehals betyr mer tid, mer smerte og mindre sjanse for et godt behandlingsresultat.

Når private får det til

I det private helsevesenet går ting ofte raskere. Der kan nødvendige undersøkelser tas omtrent på dagen, og operasjoner gjennomføres uten de samme logistiske hindringene. Pasientene får behandling betydelig raskere, ofte i løpet av dager – ikke måneder. De samme kirurgene som i det offentlige får tid til få inngrep per dag, kan under andre rammer gjøre dobbelt så mange.
Forskjellen ligger ikke i kunnskapen eller innsatsen – den ligger i organiseringen. I private klinikker flyter pasientlogistikken, skiftetidene er kortere, og ansvaret for fremdrift er tydelig plassert. Det viser at bedre resultater ikke nødvendigvis krever mer penger, men smartere bruk av de ressursene som allerede finnes.

Men denne forskjellen skaper også en tydelig todeling av helsetjenesten. De som har råd, eller privat helseforsikring gjennom arbeidsgiver, kan kjøpe seg ut av køen og få behandling raskt. De som ikke har det, må vente – mens sykdom og plager får utvikle seg videre. Slik vokser ulikhetene i et system som skulle bygge på lik tilgang til helsehjelp for alle. «Det er ironisk – og dypt urettferdig – at de som kanskje trenger hjelpen mest, må vente lengst».

En oppfordring

Pasientene bryr seg ikke om systemteori eller statistikk. De merker forsinkelsene. De merker smerten, uroen og usikkerheten. De merker at livet står på pause. Samtidig diskuteres det høye sykefraværet i Norge som om det er løsrevet fra helsetjenesten. Men en stor del handler om ventetid – mennesker som kunne vært tilbake i arbeid om de bare hadde fått behandling raskere.

Jeg skriver ikke dette for å klage over egen arbeidshverdag. Mange andre sykehus har det enda verre. Jeg ser hva ventingen gjør med pasientene – og med oss som jobber i helsevesenet. Mitt inntrykk er at mange av mine kolleger føler det samme. Vi har leger og sykepleiere som både vil og kan gjøre mer. Vi har pasienter som venter. Likevel lar vi utdaterte rutiner stå i veien. Vi trenger politisk vilje til å organisere sykehusene bedre. Skal vi få ned ventelistene, må vi bruke erfaringene fra dem som allerede har vist hvordan ressursene kan brukes bedre – ikke jobbe hardere, men klokere.

Jeg står klar. Kollegene mine står klare. Pasientene venter.
Men systemet lar oss vente. Men jeg venter – og pasientene venter med meg.