Iran-angrep trenger Europa opp i et hjørne

USA under Trump er en uforutsigbar supermakt.

Det har vi visst en stund, og sjelden i Natos historie har så mye blitt gjort for å tekkes en amerikansk president foran et toppmøte, som det har blitt gjort foran det planlagte møtet i Haag.

Det ble gjort kortere enn vanlig for ikke å kjede ham, og alt skulle dreie seg om at Europa nå føyer seg etter Trumps ønske om at europeiske land bruker mer penger på forsvaret.

Så tok Trump de fleste på sengen i natt, og bombet de iranske atomanleggene.

Nå er det ikke engang sikkert om Trump kommer til Haag, og uansett er de europeiske landene trengt opp i et hjørne.

De har ønsket en diplomatisk løsning, og har vært tett involvert i forhandlingene med Iran de siste to tiårene, særlig da Barack Obama var president.

Også til det siste prøvde de å få til forhandlinger nå, bare for å bli skjøvet til side av Trump, først verbalt, så med nattens angrep.

Vil merkes i Europa

Selv om det iranske regimet har få venner i vestlige hovedsteder, og ingen ønsker at de skal skaffe seg atomvåpen, er det lite ønske om et regimeskifte.

Irak, Libya, Syria, Afghanistan: Alt har ligget på skalaen fra veldig til skikkelig dårlig, og Midtøsten er tettere på Europa.

Men på kort sikt blir det vanskeligste å balansere det prinsipielle opp mot det maktpolitiske, med litt enklere ord:

Hvordan klare å ta noe avstand fra USA, uten at Nato går med i dragsuget?

For det er ikke noen tvil om at USAs angrep på Iran i beste fall er høyst tvilsomt i henhold til internasjonal rett.

Selvforsvarsprinsippet knyttet opp mot Irans atomprogram må tolkes svært vidt, for at dette skal kunne være et lovlig angrep.

I stedet vil nok de fleste se at USA tar seg til rette som de ønsker, Israel likeså, særlig i land som ikke ligger i den vestlige interessesfæren.

Med det blir det enda vanskeligere for de europeiske landene å opprettholde trykket mot Russland etter deres folkerettsstridige angrep på Ukraina

Det betyr ikke at det demokratiske Ukraina og regimet i Iran er det samme, men det bryr ikke de internasjonale prinsippene seg mye om.

Balansegang mellom USA og Nato

Hva skal Europa så gjøre?

Fordømmer de angrepet, risikerer de å skyve USA enda lenger fra seg, og kan i ytterste forstand ødelegge Nato.

Trump har uansett ikke mye til overs for alliansen, og kan bruke en sånn anledning til å bryte med Nato, eller tømme den for mening.

På den andre siden, står de ved USAs side, viser de også at prinsippene bare gjelder når de passer oss, og at det alltid er makten som rår.

Sannsynligvis prøver de å finne en slags middelvei, pakket inn i mange ord, men med en slags støtte til USA. Stater vil alltid prioritere egen overlevelse høyest.

Da må det være en fattig trøst at Irans allianse med Kina og Russland ikke har vært så mye verdt for Iran i den krisen regimet nå opplever. De har stått på sidelinjen etter at først Israel angrep, så USA.

Det kan heller ikke være så veldig betryggende for de som velger å lene seg mot Moskva eller Beijing i dagens internasjonale system der mer og mer den sterkestes rett rår.

Ikke samme trygghet i USA

Europa har stått i en slik spagat tidligere.

Da USA bestemte seg for å angripe Irak i 2003, var Frankrike og Tyskland tydelige motstemmer.

Det var heller ingen enkel politisk beslutning og hadde en pris. Også da var det en «med-oss-eller-mot-oss» holdning i Washington.

Jeg dekket selv en pressekonferanse i franske Elyséepalasset med daværende presidenter Jacques Chirac og George W. Bush.

De var veldig uenig om Irak, og det kom tydelig fram. Det var heller ikke da noen tvil om hvem som var supermakten i forholdet, den gang som nå.

Men da de to presidentene pratet i den staselige hagen midt i Paris, diskuterte de tross alt som venner.

Denne tryggheten mellom Europa og USA er i dag borte.