1 month ago
36
– Velkommen, velkommen, sier Louis Assi på klingende norsk, når TV 2 besøker hjemmet hans i Sør-Libanon.
I flaggstangen vaier en norsk vimpel.
– Her henger det norske flagget året rundt, forteller han.
Inne i huset er det også mye som er norsk. Flagg, en norsk akevitt og bøker.
– Disse hanskene er de hanskene en nordmann brukte for å få ned det siste flagget her nede, sier Assi og viser oss et hvitt par hansker.
Flagget han snakker om ble firt i 1998. Det var da de siste norske soldatene forlot Sør-Libanon. Norges over 20 år lange fredsbevarende oppdrag var med det over.
Ofret livet
I løpet av disse årene tjenestegjorde 20.000 nordmenn her. De var en del av FNs fredsbevarende styrke, UNIFIL.
– Vi var så og si hovedstaden for de norske her i Sør-Libanon.
Louis Assi var bare en liten gutt da de første nordmennene kom til landsbyen hans, Ebel El Saqi. Han og innbyggerne knyttet nære bånd til soldatene, noe som er tydelig den dag i dag.
Midt i landsbyen ligger Norges plass. Der er det satt opp et minnesmerke.
– Her er en bauta som hedrer de 21 norske soldatene som gav sitt liv for freden. De ga sitt liv for at vi skulle få bo og leve her.
Assi lærte flytende norsk av soldatene. Og etter hvert som han ble eldre bistod han FN-soldatene på mange områder. Noe han også har blitt hedret for.
– Her er den norske forsvarsmedaljen. Den fikk jeg for mitt engasjement. Den er jeg veldig stolt av, sier han mens han viser frem medaljen.
Redd for familien
Den libanesiske gjestfriheten er stor, og Assi er intet unntak. Han serverer kaffe, te, frukt og kaker.
Men vi har knapt tatt en slurk før det plutselig smeller.
– Det var voldsomt. Det var fly. Vi må løpe opp på taket og se hvor nært det er, sier Louis.
Vi går opp for å få oversikt, og ser røyk stige opp bak en ås like bortenfor huset.
– Det er bare 500 meter unna huset mitt. Det at det skytes så voldsomt er skummelt, sier han.
Men det er ikke uvanlig at dette skjer i dette området. De siste ti månedene har vært intense. Den iransk-støttede Hizbollah-militsen, som opererer i Libanon, skyter fra denne siden av grensen. Mens israelerne skyter fra andre siden.
– Vi har pakket koffertene og er klare til å rømme dersom det blir enda heftigere, forteller Assi.
Mest redd er han for at noe skjer med hans kone, to sønner og to døtre.
– Skulle noe skje med familien min, er ingenting igjen.
Nesten alle rømmer
Vi hører nye eksplosjoner lenger unna. Det kommer også meldinger om at israelerne har gjennomført droneangrep mot en bil.
En lokal leder fra den palestinske Hamas-bevegelsen, Samer al-Haj, ble drept.
Vi bestemmer oss for å komme oss av gårde og setter kursen nordover, mot hovedstaden Beirut.
Vi ser røyk stige opp flere steder mens vi kjører av gårde.
– Det skjer mye nå, sier Assi mens han kjører i høy hastighet.
På veien ut må vi kjøre gjennom landsbyer som ligger bare noen hundre meter fra grensen.
– Det skytes begge veier og derfor er husene ubebodd. Det er ingen som tør å bo i dette området på grunn av det.
Ber om fred
En av landsbyene som blir jevnlig truffet er El Khiam. Der bodde det over 35.000 mennesker. Nå er det bare noen hundre igjen.
– Hver dag bombes og bombes det, sier Assad og sukker.
Han er en av dem som har flyktet fra El Khiam.
– Det er veldig ille nå. Jeg forlot huset mitt, jorda mi, vennene mine og familien min, forteller han.
Assad, sukker igjen, og sliter med å holde tårene tilbake.
– Vi vil ha fred. Ingen vil ha denne krigen.
Fanget midt i krigen
Assad sier høyt det få andre tør å si. For det er ikke bare Israel han og andre her er forbannet på. Mange er også sinte på Hizbollah-militsen, og mener de må ta deler av skylden for at så mange sivile blir rammet av krigen som pågår her.
– Alle er sinte. På begge parter. Ikke bare på en av dem, sier han.
Vi krysser Litani-elven og den siste kontroll-posten. Vi er ute av områdene der den verste bombingen pågår.
Louis sukker. Han slapper litt mer av nå.
– Det er håpløst. Og det er spådd at det skal bli verre. Men det er nødt for å ta slutt nå, sier han.
English (US)