– Ikke tving kua til å bli skinnhellig

DEBATT: Vi trenger ikke flere symbolske klimatiltak. Og vi trenger i hvert fall ikke kyr som skal bære byrden for at andre skal fremstå som grønne.

«Vi kan ikke sette norsk matproduksjon på spill for at andre skal kunne pynte på tallene sine,» skriver Frode Daniel Søiland. Pøbel har laget et verk i et fjøs på Jæren med tittelen «Blame the cows, save the planet» – og det er absolutt noe skinnhellig over den tittelen også, mener Søiland. Foto: Magnus Kolstad

I Stavanger Aftenblads artikkel av 22. juli «Opprør mot klimavennlig melk – Vil ikke være med på dette tullet» går jærbonden Per Ådne Skårland i Jerseymeieriet ut med en protest mot innføringen av Bovaer i norsk landbruk. Pøbel har laget et verk i fjøset til Skårland med tittelen «Blame the cows, save the planet» – og det er absolutt noe skinnhellig over den tittelen også.

Hvorfor?

Vi trenger ikke flere symbolske klimatiltak. Og vi trenger i hvert fall ikke kyr som skal bære byrden for at andre skal fremstå som grønne. Den norske melkekua – NRF – er i dag blant de reneste og mest etisk forvaltede produksjonsdyrene i Europa, så hvorfor vil vi tilsette metanhemmere i foret deres?

Jeg er bare én av mange som har fått øynene opp for dette temaet, og da Aftenbladets artikkel ble delt på Facebook skrev jeg en enkel kommentar, som fikk 1900 reaksjoner. Artikkelen i seg selv fikk 8300 reaksjoner, 780 delinger og 1100 kommentarer – at det engasjerer, er det overhodet ingen tvil om.

Hvem tjener på dette?

Metanhemmeren Bovaer er utviklet av det globale konsernet dsm-firmenich – en fusjon mellom det nederlandske DSM og sveitsiske Firmenich. Deres mål er kanskje edelt, men vi må likevel spørre: Hvem tjener egentlig på dette, og hva er det langsiktige målet? For sannheten er at verken kua, bonden, forbrukeren eller klimaet tjener på dette – kun kvotemarkedet.

Selskapet bak Bovaer har utviklet et system som gjør at metankuttet fra kua kan selges som en klimakvote. Metan er verdifullt i et slikt regnskap, selv om gassen er mye mer flyktig enn CO₂. Da kan selskaper med høyere utslipp, for eksempel innen luftfart, bruke disse kuttene for å fremstå som «nullutslipp». Kyrne blir regnskapsobjekter. Og Norge blir landet der vi tukler med biologien – ikke for dyrenes skyld, men for økonomiens.

Et politisk valg

Vi trenger ikke skinnhellige kyr. Vi trenger reell klimapolitikk med effekt utover tall i et regneark. At bøndene protesterer, burde ikke overraske noen. De ser at klimaregnskapet brukes mot dem – ikke for dem. Og når selv politikere på tvers av partier uttrykker skepsis, må det være rom for å stille det åpenbare spørsmålet: Hvorfor gjør vi dette?

Det traff tydeligvis en nerve – også politisk. 23. juli gikk Frp's Pål Morten Borgli ut i Stavanger Aftenblad og sa: «Utslipp fra levende vesen er en del av skaperverket. Vi må roe ned, det er så mye annet som er viktigere for bønder og forbrukere.» Borgli mener at dette må reverseres: «Vi må gjøre det enklere for norske bønder. Dette er kostbare symboler som må ryddes vekk omgående om vi får en ny regjering.»

Ståle Hustoft, Leder i Rogaland bondelag, sier at dette er et typisk Frp-utspill, og viser til Parisavtalen. Det er så altfor lett å avfeie Frp som populistiske, men den der må du lenger ut på landet med, Hustoft: Parisavtalen sier ikke noe om hvor utslippskuttene skal gjøres. Det er en nasjonal beslutning. At vi velger å legge presset på landbruket, er derfor et politisk valg, ikke en nødvendighet. Og vi kunne faktisk ha spart kua – om vi ville.

Kynisk

La meg være tydelig: Jeg har aldri stemt Frp. Men jeg har stemt langt nok til venstresiden til å vite at det også der finnes hellige kyr som ikke tåler kritiske spørsmål. Dette handler ikke om partipolitikk. Det handler om troverdigheten i klimapolitikken – og om fremtiden for et landbruk som har livnært oss i generasjoner. Vi må kunne stille spørsmål ved løsninger som først og fremst tjener systemet – ikke naturen. Når teknologiske løsninger brukes for å produsere «overskudd» i klimaregnskapet som deretter selges, har vi beveget oss bort fra faktisk klimakamp og over i en form for grønnvasket kapitalisme.

Det er etisk problematisk når levende dyr gjøres til forsøksobjekter – ikke fordi det er nødvendig for miljøet, men fordi det er lønnsomt i kroner og øre. I et land med knappe 210.000 melkekyr og under én million storfe totalt, velger vi altså å gamble med et næringsgrunnlag som er blant de reneste og mest bærekraftige i verden.

Vi kan ikke sette norsk matproduksjon på spill for at andre skal kunne pynte på tallene sine. Det er ikke bærekraft. Det er kynisme. Og det er et symboltiltak som mangler tilstrekkelig transparens og belysning i media. Vi kan gjerne foreta klimakutt – men da må de være reelle. Som så mange andre velgere ønsker jeg å ta vare på naturmangfoldet. Jeg ønsker at vi fortsatt skal bo i et land med grønne skoger og rene, norske elver, og et sunt landbruk med de beste forutsetninger for bøndene. Et hvilket som helst parti som våger å si nei til denne galskapen, og som er villig til å stå opp for natur, matjord og et sunt, trygt landbruk – det partiet får min stemme. Ikke tving kua til å bli skinnhellig – la den få slippe Bovaer.