Ikke rart han skalv i stemmen

Joachim Trier var behersket, men skalv i stemmen da han tok imot Oscar-statuetten for beste internasjonale film.

Det er ikke rart. I den brede offentligheten i Norge har Trier ofte vært å se i smoking, fra en filmfestival eller prisutdeling. Men veien hans frem til i kveld, alle de nominertes vei, strengt tatt, har vært lang.

Å lage en film er en intens, altoppslukende jobb. Enormt mye arbeid gjøres i skyggene, om kvelden, om natten, på tidspunkt det ikke egentlig passer så bra å jobbe. Tusen valg må tas. En haug av folk må overtales, begeistres, slik at de blir med filmskaperen på reisen, satser på ham, betror ham med millionene han trenger.

Filmskapere må slåss for filmen sin i årevis, mot skeptikere, mot tiden, mot vær og vind som ikke alltid spiller på lag på et filmsett. Da må det være en ild i dem som brenner sterkt, som gjør at de heller går gjennom alt dette slitet, enn å la være å fortelle historien sin.

Derfor må det være utrolig, overveldende, når publikum og filmbransje belønner Joachim Trier så rikelig som de har gjort for «Affeksjonsverdi», og samtidig skriver ham inn i historiebøkene som den første norske filmskaper som vinner denne prisen.

Selv om filmen var en knapp favoritt i kategorien den vant. For på dette nivået er Trier omgitt av andre filmskapere som også har slitt og svettet, også har slåss med alt de har for akkurat sin historie.

Det er åpenbart at akkurat dette fascinerer ham. Det å lage film, å måtte lage film. Kjernen i «Affeksjonsverdi» er kanskje nettopp dette, at det er en måte å lage en familie, en flokk, rundt seg.

En av filmens hovedpersoner, regissøren Gustav Borg, spilt av Gustav Skarsgård, prøver å bygge bånd til døtrene sine nettopp ved å trekke dem inn i filmene sine. Han vet tilsynelatende ikke om noen annen måte.

Det går en streng fra hans historie til Triers, som fra scenen i Hollywood medga at han kanskje laget film for å finne et fellesskap.

I så henseende var det fint å se ham midt i to familier, sin egen familie, som han erklærte sin kjærlighet til i takketalen, og filmfamilien, skuespillere og produsenter, som omsluttet ham der oppe.

På et vis er hele filmbransjen også en stor familie. En ofte kjeklete og kranglete en, men en familie like fullt. I alle fall var det ikke vanskelig å merke varmen som slo mot kveldens store vinner, filmskaper Paul Thomas Anderson.

Mannen bak moderne klassikere som «Boogie Nights», «Magnolia», «There Will Be Blood» og kanskje min personlige favoritt i filmografien, «Phantom Thread», har vært nominert til et utall oscarpriser, men aldri vunnet.

Men i natt var endelig tiden kommet for mannen som så lenge har vært anerkjent som en av mediets virkelige mestere. Filmen han vant for, «One Battle After Another», er en skarp politisk fabel, vevd sammen av strålende, storslagne enkeltscener av typen Anderson lager tilsynelatende uanstrengt. Og til syvende og sist er det kanskje en fabel om kjærligheten mellom foreldre og barn.

Det samme er «Hamnet», filmen som sørget for at Jessie Buckley vant sin første oscar, i kategorien der Renate Reinsve var en av de andre nominerte. Buckley holdt en rørende tale der hun snakket om det å være mor, den ferske, overveldede moren hun selv er, og den sorgtyngede moren hun spiller i filmen.

Også Joachim Trier trakk frem voksnes ansvar for barn i sin takketale. Slik sett var kvelden preget av uroen mange kan kjenne på nå i begynnelsen av 2026, ikke bare for seg selv, men de som vokser opp i en verden som virker stadig farligere.

Flere av filmene tok da også opp trusselen fra det totalitære, direkte eller indirekte, ved å skue mot fortiden eller om en tenkt, alternativ samtid.

Slik sett var det passende at det var en ganske sober, tankefull Oscar-sending. Til minne-sekvensen, som rommet vakre hyllester til blant andre Robert Redford og regissør Rob Reiner, føltes nesten mer vemodig enn vanlig.

At ingen av de andre norske nominerte vant, var som forventet, og bør ikke være noen skuffelse. Nominasjonene i seg selv har vært en stor seier for dem og for norsk film.

Det eneste er at det må være lov å skjære litt tenner over at Sean Penn, som vant sin tredje oscar foran veteraner som Skarsgård og Delroy Lindo, ikke engang brydde seg om å dukke opp på seremonien.

Penn nekter jevnt over å drive markedsføring for seg selv på Hollywoods premisser, og det er det mulig både å forstå og respektere. Men det kommer et punkt der en protest begynner å minne om ren trass.

Uansett gikk han glipp av en stor fest. For det norske teamet, for Paul Thomas Anderson og for mange andre, selv om himmelen synes å bli mørkere utenfor vinduene.