Idrettsheltene

Foreldre er blant de viktigste ressursene i norsk idrett. De står på sidelinja, på dugnad, og ofte i trenerrollen. Mange gjør en uvurderlig innsats. Noen gjennom hele karrieren til barna.

Det er forbausende mange topputøvere som har foreldre som trenere.

Men når treningsøktene blir arbeidsdager og barnas drømmer blir toppidrett, er det én rolle som er viktigere enn alle andre. Å være forelder. Trygg, støttende og villig til å gi slipp.

Støtte og trygghet, uavhengig av ambisjonsnivå

Mamma kom med boller og lurte på om jeg ville ha dem før eller etter 800- meteren. Pappa var den som kjørte meg til treninger, ofte langt unna. Alltid engasjert, men aldri pushende.

Det var rom for ambisjoner, men aldri press. Når jeg var skuffet, sa pappa: «Nå er du i skikkelig angrepsposisjon, vettu». Han sa det samme etter gode løp.

Jeg har også hatt trenere som har forsterket denne tryggheten, som aldri la min verdi i prestasjonene mine og heller ikke sin egen verdi i mine resultater.

Både trener og foreldre støttet meg da jeg sluttet å løpe som 18-åring. Det lot meg utforske andre sider av livet og finne tilbake til idretten og etter hvert toppidretten fem år senere. Kun fordi jeg selv ønsket det.

Foreldretrenere er ikke unntaket, de er normalen

I dag har mange unge utøvere foreldrene sine som både heiagjeng, økonomisjef og personlig trener. I norsk friidrett er det nesten normalen.

Jeg har gått igjennom oversikten over landslagene i Norsk Friidrett, og min opptelling viser at på årets VM-lag i friidrett ble 4 av 17 utøvere trent av en forelder. På laget med det langsiktige OL-perspektivet mot LA 2028 er 5 av 17 i samme situasjon.

Ser vi på U23-landslaget, finner vi 15 av 68 utøvere med det samme etternavnet som personlig trener. På U20-landslaget er tallet 9 av 44.

Foreldretrenere er med andre ord en strukturell del av toppidretten. Det krever at vi har systemer som kan håndtere det. Ikke bare når det fungerer, men også når det ikke gjør det.

Hva gjør vi når relasjonen rakner?

Jeg har sett foreldre tvinge sitt 17 år gamle barn til å konkurrere i løp de ikke ønsket å stille i. Jeg har hørt dem snakke nedsettende om lagkameraters prestasjoner.

Dette skjer i barne- og ungdomsidretten. Og det følger noen ganger med hele veien opp til toppnivå.

Når en utøver eksplisitt ikke ønsker forelderen til stede, må hensynet til utøverens trygghet og prestasjon prioriteres.

Hvem eier utøverens karriere?

De fleste foreldretrenere vet å trekke seg tilbake når tiden er inne. Men hva gjør vi når det ikke skjer? Når barnet, som nå er en voksen toppidrettsutøver, ønsker seg ut av relasjonen, men forelderen holder fast i trenerrollen.

Min holdning er enkel: Det er utøveren, ikke foreldrenes ambisjoner, som må prioriteres. Alltid.

Vi trenger lederskap og tydelige prinsipper

Mange foreldretrenere har positiv påvirkning på både utøver og miljø, og da kan samarbeidet være fruktbart hele karrieren. Men det må være rom for utøveren til å si stopp, og for systemene rundt å støtte det valget.

Vi trenger prinsipper. Alle trenere, også foreldre som jobber med landslagsutøvere, bør stille seg bak noen grunnleggende verdier:

At utøveren har rett til autonomi. At idretten skal utvikle hele mennesker, ikke bare resultater. At lojalitet til miljøets kultur og fellesskap veier tyngre enn personlig agenda.

Forbund og klubb må også erkjenne at foreldretrenere ofte bærer på et uunngåelig dobbeltblikk, som både forelder og trener for utøveren.

Når treningsarenaen blir arbeidsplassen til en ung voksen utøver, krever det at foreldre evner å tilpasse seg den overgangen. Det er krevende, på samme måte som det kan være krevende med kollegaer på en arbeidsplass som har en familierelasjon i tillegg.

Derfor må foreldretrenere oppfordres til jevnlig dialog med egne barn, nå voksne utøvere, om hva som er veien videre. De kan trenge hjelp til det.

Samtidig må miljøet rundt ha støttemekanismer som sikrer at foreldretrenere i enkelte roller og sammenhenger klarer å sette miljøets beste foran eget barn og utøvers interesser.

Denne diskusjonen er helt nødvendig for at foreldretrenere skal kunne bringe norsk toppidrett til nye høyder.

Det er ikke alltid motivasjonen som svikter, noen ganger er det idretten

Hvis vi ikke tar dette på alvor, risikerer vi utøvere som slutter tidligere enn planlagt på grunn av foreldrene sine framfor egen motivasjon. Utøvere som ikke får utvikle seg som hele mennesker. Og vi risikerer en fragmentert toppidrettskultur preget av konkurranse innad i laget, framfor lagfølelse.

Det handler nemlig ikke bare om forholdet mellom den voksne utøveren og foreldretreneren. Det handler også om miljøene rundt, og om de som sviktes fordi en annen utøvers forelder får for stor plass og påvirkning.

Foreldretrenere må ha et aktivt forhold til at de kanskje er trenere på lånt tid. Kanskje fungerer det hele karrieren, kanskje ikke. Men det må være opp til utøveren å bestemme, ikke forelderen.

Voksne relasjoner trenger voksne grenser

Dette handler ikke om å henge ut enkeltpersoner. Det handler om å skape systemer som gjør det mulig å si ifra før det går for langt. Forbund og klubber må ta lederansvar, og si det som det er:

«I konflikter mellom utøver og foreldre er vår rolle å prioritere tryggheten og utviklingen til utøveren. Alltid.»

Ledelse i toppidretten handler ikke bare om medaljer, selv om det er resultatmålet. Det handler om å bygge miljøer hvor mennesker kan vokse – også når familien må bytte rolle, og pappa bare skal være pappa.