I to år har faren sittet ved sønnens seng

Serhii Shumei står ved sengekanten til sin sønn Vitalii (36). Han synger en ukrainsk sang til ham, og Vitalii smiler.

Den sterke kjærligheten mellom far og sønn har rørt hele Ukraina. 

Historien ble også plukket opp av media verden over for halvannet år siden.

Den 36 år gamle soldaten fikk alvorlige hodeskader da en granat traff skyttergraven hvor han lå i dekning i august 2022. 

UADSKILLELIGE: Serhii Shumei (65) og sønnen Vitalii (36) på behandlingssenteret i Modrychi, Vest i Ukraina. Foto: Efrem Lukatsky / AP / NTB

Tobarnsfaren overlevde med nød og neppe. Men han ble liggende hjelpeløs i sykesengen. Uten språk eller evne til å bevege seg. 

Ofret alt for sønnen

Mange så det håpløse i situasjonen. Men faren hans, Sergii, ga aldri opp. Hele tiden har han vært ved sønnens side. 

Den pensjonerte gruvearbeideren solgte alt han eier for å finansiere behandlingen til Vitaliis, ifølge nyhetsbyrået AP.

Etter at historien ble kjent, tok den ukrainske fotballklubben Sjakhtar Donetsk kontakt med faren og tilbød seg å betale for den dyre behandlingen til sønnen. 

Han ble sendt til Barcelona i Spania, men språkvanskene gjorde at Vitalii ble engstelig – så gikk turen tilbake til Ukraina. 

Betydelige framskritt

I februar i år, skjedde det som nesten framstår som et mirakel. Vitalii begynte å smile, le og til og med si noen ord. Han kan stå oppreist og sitte over tid.

– Sammenlignet med da han kom hit, har vi gjort betydelige framskritt på alle måter. Han snakker, han har mer kontroll og kan bevege bein og armer noe, sier fysioterapeuten hans, Mykola Nadych til AP. 

Hvert lille framskritt er en milepæl som legene tvilte på de ville få se. 

LER: I august 2022 ble Vitalii skadet i kamp ved fronten i Donetsk. Etter to år med rehabilitering, gleder de seg over alle små og store framskritt. Foto: Efrem Lukatsky / AP / NTB

Hvert smil, et nytt ord eller en uventet bevegelse er små seire i hverdagen.

Den første latteren

– Jeg er stolt av sønnen min. Vi skal få ham opp og gå igjen. Han kommer til å kunne bevege beina igjen, sier Serhii optimistisk.

Han spøker med sønnen, og Vatilii ler høyt.

– Han lo for første gang 21. februar i år. Det var stort for meg. Nå snakker han mer og mer. Han kan til og med være frekk, men det viktigste er at han snakker, sier faren.

– En gang spurte jeg om han var lei av meg, og han svarte «ja». Så spurte jeg om han ville jeg skulle gå. Da svarte han «nei».

På rommet deres på rehabiliteringssenteret i Modrychi i Vest-Ukraina henger en oransje Shakhtar-drakt med Vitaliis navn og nummer 35. 

FOTBALLFAN: Fotballklubben Shakthtar har sponset mye av rehabiliteringen. Foto: Efrem Lukatsky / AP / NTB

Ved siden av henger et blått og gult ukrainsk flagg signert av Shakhtar-spillerne, sammen med et bilde av en smilende Vitalii fra før skaden.

Ergoterapeut Svitlana Kononeko sier at de har merket betydelig fremgang den siste tiden. 

Hun har flere pasienter som Vitalii, de fleste av dem soldater som ham. Men ikke alle har de samme ressursene og støtten. 

Neste store milepæl i rehabiliteringen vil være når Vitalii kan stå uten støtte, og ta sitt første skritt. 

Spesialistene på sykehuset vil ikke spå når, og om, dette kan skje.

SYNGER OG SPILLER: Vitalii smiler og ler når faren synger og spiller ukrainske sanger for ham. Foto: Efrem Lukatsky / AP / NTB

Men én ting er konstant – hans fars kjærlighet.

– Dette er barnet mitt, og jeg må holde ut og gjøre alt jeg kan for å hjelpe ham med å bli bedre, sier Shumei.

Han råder alle som er i en vanskelig situasjon til å gjøre som ham:

– Hvis noen føler for å gi opp, enten det er soldater eller sivile, ikke gi opp, hold fast ved håpet, sier han.