I krabbegir mot framtida

Mai 2025. I stua vår sitter en 17‑åring med den bærbare PC-en åpen og AirPods i ørene. Han er i slutten av 2. klasse på videregående og ber en språkmodell hjelpe han med å lære økonomistyring til eksamen om få dager.

Han ber verktøyet kommentere det budsjetterte driftsresultatet for neste år sammenliknet med årets resultat.

Ingen har vist ham hvordan. Han bare gjør det, ChatGPT svarer villig vekk og går gjerne ytterligere i dybden.

På campus møter jeg daglig studenter som tester splitter nye KI‑verktøy mellom forelesningene. «Har du prøvd den som koder hjemmesider?» spør de, lenge før jeg selv har rukket å registrere at tjenesten finnes.

Samtidig hører jeg lærerkollegaer diskutere hvordan vi kan stoppe bruk av kunstig intelligens.

Kontrasten er absurd: Mens skolen finjusterer regler, lærer elevene maskinene å skrive, regne, oversette, programmere og analysere data – raskere enn vi rekker å fylle ut et skjema.

En fersk metastudie i Humanities & Social Sciences Communications viser en tydelig læringseffekt: Bruk av ChatGPT gir stor positiv innvirkning på resultater og moderat løft i høyere ordens tenkning.

Kunstig intelligens (KI) er altså ikke bare juks, men et læremiddel som virker.

Studenter og skoleelever har skjønt dette. Jeg kan garantere at en veldig stor prosentandel studenter har en språkmodell fremme på PC-en sin samtidig som de jobber med fag.

De stiller spørsmål, de sjekker svar, de lager egne oppgaver de kan teste seg med og de får hjelp til å skrive tekster.

«Teksten blir jo flat», innvender noen. Ja, modeller hallusinerer fortsatt og kan virke pompøse. Men svakhetene forsvinner fort.

GPT‑5, Gemini 2 og Mistral‑Mix gjør færre faktafeil enn sine forgjengere og skriver mer presist enn gjennomsnittet av oss som rettleder dem. Hver gang vi trekker pusten, oppdateres tjenestene.

Dermed er spørsmålet ikke hvordan vi kan stenge KI ute, men hva elevene faktisk bør lære når alt standardiserbart kan automatiseres.

Trenger alle tre fremmedspråk den dagen øreplugger oversetter i sanntid? Er notatskriving en kjernekompetanse når verktøyet oppsummerer dobbelt så raskt?

Kanskje bør noen fag flyttes tilbake til blyant og papir for å dyrke dybdeforståelse, mens andre kan frigjøre tid til kreativ problemløsning i samspill med algoritmene.

Universiteter og skoler svarer foreløpig med nye retningslinjer: «Du kan lime inn inntil 4000 tegn, men ikke personopplysninger», «KI‑assistanse må deklareres i forsiden av oppgaven».

Regelverkene eldes før publisering. For hvordan regulerer man et verktøy som lever i nettleseren, på mobilen og snart i brikkene som driver Word, Excel og nettlesersøk? Ingen sensurkode kan konkurrere med ungdom med motivasjon og mobildekning.

Sannheten er brutal og enkel: Studentene vil bruke KI, de vil bruke det bedre enn oss, og de vil bruke det mer for hver uke som går.

Jo før vi inviterer teknologien inn i undervisningen, jo raskere kan vi lære dem kritisk kildebruk, godt prompt-design – altså evnen til å stille presise og målrettede spørsmål til KI – og etisk refleksjon.

Pedagogiske miljøer må formulere nye læringsmål nå – ikke når neste modell lanseres. Å slåss mot vindmøller skaper bare mer luftmotstand. Å styre med vinden kan få norsk skole tilbake i tet.

Det handler om modig ledelse, etterutdanning av lærere – og en erkjennelse av at verktøyene elevene allerede mestrer, også hører hjemme på pulter og forelesningssalens lerret.