I forskningen om vennskap med det motsatte kjønn er det særlig én ting som går igjen

Mitt klare inntrykk er at norsk vennskapsforskning er sporadisk og mangelfull, skriver Christian Kjelstrup. Illustrasjonsfoto: Shutterstock, NTB

Vennskap i polariseringens tid krever at vi ser forbi vante kategorier.

Nylig ble jeg oppmerksom på noe jeg egentlig har visst lenge: Mange av mine bekjente mangler venner av motsatt kjønn.

Menn forteller meg at de bare henger med menn, trener med menn, drar på årlige «gutteturer» eller samles til «pappapils» med fedrene i nabolaget. Kvinner går på «jentefester», drikker «mammavin» med mødrene i nabolaget, og ektemannen er den eneste personen av motsatt kjønn de (kanskje) har et virkelig nært bånd til.

To spørsmål melder seg

Denne lille observasjonen fikk meg til å reflektere over hvor vanlig det er å ha venner på tvers av også andre natur- og kulturgitte skillelinjer. Jeg begynte med meg selv og satte opp følgende sosiale selvangivelse:

• Hvor mange kvinnelige venner har jeg? Omtrent like mange som mannlige.
• Hvor mange av motsatt legning? En del.
• Hvor mange som er vesentlig yngre eller eldre enn meg selv? Svært få.
• Hvor mange med en annen hudfarge enn meg selv? Med skam å melde: ingen.
• Hva med venner med annen klassebakgrunn (arbeidere eller rikinger) eller som bor i distriktene? Få.
• Eller venner med helt andre politiske overbevisninger? (Noen trumpister? Skrekk og gru!) Kanskje én.

To spørsmål melder seg: Er bildet jeg skisserer her representativt for flere enn meg – kanskje nordmenn flest – eller er det fortegnet? Og om det stemmer at vi i hovedsak er venner med dem som deler ytre markører med oss selv, gjør det noe?

Det siste spørsmålet skal jeg vente litt med å besvare. Når det gjelder det første, skal jeg vokte meg for å bruke personlige erfaringer som anekdotiske bevis.

Så, hva sier forskningen?

Sporadisk og mangelfull forskning

Det korte svaret: ikke nok. Den inngår ofte i levekårs- og livskvalitetsundersøkelser og kan handle om at vennskap er avgjørende for ens psykiske og fysiske helse. Det i seg selv er sant og viktig. Men aspektet ved vennskap jeg adresserer – hvem vennene våre er, og hvordan vennskap dannes på tvers av ulike «båser» – er bare sjelden undersøkt.

Mitt klare inntrykk er at norsk vennskapsforskning er sporadisk og mangelfull. Den praktiseres som akademisk bigeskjeft av en liten håndfull mennesker. Jeg har vært i kontakt med statistikere, forskere og forfattere som har beskjeftiget seg med vennskap (Anders Barstad, Anne Greve, Øyvind Kvello, Frode Thuen, Magnhild Nicolaisen, Arnfinn J. Andersen og Helge Svare), og de bekrefter dette inntrykket.

Flere av dem beklager at det er slik, for vennskap er jo et lim i samfunnet. Det bemerket allerede den greske filosofen Aristoteles. Derfor burde det være av interesse å studere og forsøke å forstå dynamikken i hvordan sosiale relasjoner formes. For å sette det på spissen: Hvor er Fakultetet for vennskap? Instituttet for kompisstudier?

Angloamerikansk moralisme?

I land som USA og Storbritannia er vennskapsforskningen mer omfattende. Men heller ikke her er «vennskap på tvers» tilstrekkelig kartlagt eller tematisert. La meg av plasshensyn begrense meg til dette med kjønn.

Etter å ha pløyd meg gjennom flere amerikanske og britiske forskningsartikler om vennskap mellom heterofile kvinner og menn, er hovedinntrykket at artikkelforfatterne særlig er opptatt av én faktor: evolusjon.

Innflytelsesrike amerikanske forskere, som psykologen April Bleske-Rechek, hevder at vennskap med det motsatte kjønn inngår i en «parringsstrategi» som ubevisst styres av reptilhjernen vår.

Kort sagt: Menn blir venn med kvinner i tilfelle de trenger en ekstra seksualpartner som kan føre genene deres videre. Kvinner blir venn med menn fordi de søker beskyttelse. I Storbritannia er den ledende vennskapsforskeren antropologen og evolusjonspsykologen Robin Dunbar ved Universitetet i Oxford.

Ifølge ham tenderer menn som er kvinners bestevenn, mot å være feminine, mens kvinner som er menns bestevenn, ofte er maskuline.

Både Bleske-Rechek og Dunbar mener at romantiske og seksuelle undertoner nærmest uvilkårlig vil prege og vanskeliggjøre disse vennskapene.

Jeg er ikke faglig kvalifisert til å bestride den angloamerikanske forskningen. Men jeg tillater meg å spørre om den kun er deskriptiv, men også normativ. For eksempel når den – for det gjør den – ligger til grunn for noe så basalt som definisjonen av «vennskap på tvers av kjønnene» på engelsk Wikipedia: et «platonisk forhold [ ...] avhengig av om begge parter har en romantisk tiltrekning til hverandre eller ikke».

Jeg synes et slikt utsagn bærer preg av en viss moralisme. I definisjoner av vennskap med likekjønnede vil jeg i hvert fall tro at det er unødvendig eller uvanlig å måtte understreke at relasjonen er platonsk. Noe i meg protesterer også mot at grunnen til at jeg har kvinnelige venner, er at steinaldermannen i meg ønsker å harve over dem.

Eller at jeg er spesielt feminin fordi jeg har kvinnelige bestevenner, og at de er spesielt maskuline.

På parti med tidsånden

Men i den grad forskningen sementerer kjønnsforskjeller, er den på parti med tidsånden. Den for øyeblikket heteste og mest omdiskuterte TV-serien heter «Adolescence» og vises på Netflix. I serien løper flere tegn i tiden sammen – økende avstand i holdninger mellom kjønnene, en potensielt giftig maskulinitet som reaksjon på at samfunnet er blitt mer feminisert, og den såkalte mannosfæren på nett, som hovedpersonen «Jamie» (13) suges opp i.

Det hele kulminerer i at han dreper en jevnaldrende jente. Serien gjør et poeng ut av at «Jamie» mangler venner av motsatt kjønn, og at faren, rollemodellen hans, gjør det samme.

Vennskap i polariseringens tid

Zoomer vi ut, ser vi at det nye kjønnsskillet er del av et større bilde. Vi lever i en såkalt polarisert tid. De politiske vindene som blåser over USA og ikke minst Russland, og deler av Europa, dyrker ikke nysgjerrighet på den andre. Fra høyeste politiske hold forkynnes rasisme og reaksjonære verdier. Det snakkes om tollmurer, og nye fysiske og mentale murer reises. At mangfold forblir et honnørord, er ikke lenger gitt.

Nå skal jeg forsøke å besvare det andre spørsmålet: Er det et (samfunns)problem om vi mangler venner som er veldig forskjellige fra oss selv? Det kommer an på hvordan vennskap defineres. Mange vil mene at venner skal støtte hverandre i tykt og tynt, være mest mulig like og enige om det meste. Men en god venn kan også gi deg motstand og nye perspektiver, introdusere deg for musikk du ikke kjente til, eller til og med endre verdenssynet ditt.

I et slikt lys kan vennskap med mennesker som har en annen bakgrunn enn deg selv, andre livshistorier og erfaringer, være berikende. Eller til og med nødvendige.

Vennskap tar tid å utvikle. Denne kronikken tilbyr ingen fiks ferdig løsning på hvordan du får venner utenfor egen flokk. Et første skritt kan være å bli bevisst strukturer og normer som styrer noe så angivelig dypt personlig som vennskap. Et annet skritt er å styrke fysiske møteplasser og fellesarenaer. Et tredje, lite skritt er at vi må snakke mer sammen.

Snakk med folk i Kiwi-køen. Snakk med personen i kassa. Se opp fra smarttelefonen og snakk med folk på t-banen. Kanskje til og med en fremmed, som – hvem vet – kan være en potensiell venn.

Hvis ikke kan vi ende opp som et samfunn der hvem vi ikke omgås, sier mye om hvem vi liker å tro at vi er.