I en verden styrt av spinndoktorer hypnotiserer vi oss selv til å tro at meningene våre betyr noe

Hvordan kan de viktige samfunnsdebattene kobles tettere til demokratisk handling? spør Nina Witoszek. Foto: Paal Audestad

I en verden styrt av spinndoktorer hypnotiserer vi oss selv til å tro at meningene våre betyr noe.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Norge synes å være beruset av skandaler. «Jo flere skandaler, jo mer stabil er tilliten til vårt politiske system», skriver kommentator Harald Stanghelle i et paradoksalt innlegg i etterkant av Arendalsuka (Aftenposten 15. august).

Ifølge Stanghelle er florering av politiske og økonomiske skandaler det norske demokratiets sunnhetstegn: Bedragere blir avslørt, syndere blir uthengt av mediene, og norske borgere kan sove i fred.

Stanghelle har delvis rett, men det er to problemer med resonnementet hans.

For det første siterer han bare én kilde som viser at fallet i borgernes tillit til politikere mellom 2023 og 2024 er ubetydelig. Men hvis vi tar et lengre perspektiv og leser de små bokstavene i norsk presse fra juli i år (for eksempel Nettavisen 11. juli), får vi vite at nordmenns tillit til regjeringen «har falt med 16 prosentpoeng fra 2021 til 2023. Det er den største nedgangen av de 18 OECD-landene».

For det andre har Stanghelle – muligens bevinget av debattenes overveldende sjarm under Arendalsuka – fortiet maktspillet som gjemmer seg bak elitenes retoriske parader.

Når debatt ikke fører til endring

Jeg er enig med Stanghelle i at en fri demokratisk debatt er en bærebjelke i et velfungerende demokrati. Livlige samfunnsdebatter utstråler tilsynelatende pluralisme, mangfold, toleranse og ytringsfrihet.

Men hva skjer når en debatt ikke lenger er en debatt, når den ikke fører til endring, ikke retter noen feil og ikke bærer noen frukter? Hva om de fleste debattene ligner på tilfeldig sex med et snilt kondom – og kan glemmes neste dag?

Det er viktig at vi kan å uttrykke vår indignasjon, sinne eller kritikk. Men er det ikke slik at i en verden styrt av spinndoktorer, finansielle baroner og politiske mandariner hypnotiserer vi oss selv til å tro at meningene våre betyr noe, at de forandrer verden til et bedre sted?

I det moderne, habilitetsplagede Norge synes debatten ofte mer tannløs jo mer støy den produserer. Veien fra ord til handling er ofte fraværende, eller i hvert fall svært lang.

Lakselus og jernbanejeremiader

La oss ta noen eksempler.

I mange år nå har det vært en storm av debatter om lakselus og vintersår i norsk oppdrettsnæring og en kaskade av forslag til hvordan man kan bedre forholdene. Likevel kan vi i 2024 fremdeles lese at rundt halvparten av fisken har vært såpass syk at den må bearbeides i Norge før den blir solgt til utlandet.

Gjennom tiår med debatt har effektiv handling vært mager. Er det kanskje på tide å stramme inn på antall fisk i mærene og gi miljøbiologene litt mer innflytelse?

I årevis har vi hatt betente debatter om jernbanenettets sørgelige tilstand. Riktignok kulminerte jernbanejeremiadene i Riksrevisjonens flengende kritikk av Bane Nor i mai 2024 med klar instruks til handling, men hva så?

Lite skjedde, og i dag står hundrevis av norske borgere og nærmest ber og synger salmer på perrongene i håp om at et tog vil dukke opp. Takk til debattanter, men Norge forblir lykkelig og avsporet.

Eller ta en langvarig debatt om Helseplattformen, et ordskifte som var like hissig som det var impotent. Amerikanske Epic Systems Corporation, som leverte plattformen, ble vraket av Helseregion Stockholm fordi systemet var tungvint, uoversiktlig og satte pasientenes liv i fare. Norske helseeksperters diagnose stemte med svenske erfaringer.

I september 2023 opplyste mediene at nesten ni av ti leger ved St. Olav sykehus i Trondheim mente pasientsikkerheten var truet på grunn av det nye journalsystemet.

I den snusfornuftige sunnmørspressen ble Helseplattformen omtalt som «en studie i galskap». Hva skjedde som resultat av det offentlige rabalderet? Jo, Helse Midt-Norge bestemte seg likevel for å innføre plattformen i 28 kommuner.

Pseudodemokratisk seanse

Stanghelles hyllest til den norske samfunnsdebatten kan nok ha mye for seg, men da mer som ‘demokratiterapi’ enn som utløsning av konkret handling.

De fleste beslutninger blir tatt over hodet på plaprende borgere, i stengte korridorer, i usynlige nettverk som ofte prioriterer politikk og penger før demokratiets og borgeres velvære.

Resultatet er at vi deltar i en pseudodemokratisk seanse hvor debattantene gjerne foreslår løsninger som aldri blir vedtatt.

Vi har en fri presse som lar oss skrike om våre sår. Vi kan lage en miljøprotest i solidaritet med samer eller mot Equinor. Vi kan skrive en knusende kronikk, stille opp på Dagsnytt 18 og – ping! – vi får en fantastisk katarsis. Vi føler oss så mye bedre når vi har snakket fra leveren. Men har vi tillit til demokrati?

Tillit til tillit

Det er grunn til å mistenke at den norske halv-begravede tillitskrisen neppe er fanget opp av statistikker.

Ja, folk sier at de har tillit til politi, lærere, leger og politiske aktører. Men jeg mener at nordmenn heller har tillit til tillit. Gjennom de siste 100 årene er de blitt programmert til å anta at styrende makter handler i deres interesse.

Tillit er blitt til en nasjonal verdi, en hellig gral som støtter den nasjonale identiteten. Og den gir man ikke opp så lett.

Spørsmålet «Har du tillit eller ikke?» genererer automatiserte svar som at ‘det er typisk norsk å ha tillit og å være god’.

Filosofen Arne Næss sa: «Vi nordmenn har råd å være litt naive. Slik bare er det: noen må beholde tro på godheten og fred på Jorden.»

I dag skjuler den edle troen for mange borgere en følelse av maktløshet, en opplevelse av å bli oversett, ignorert eller ydmyket.

Hvordan kan de viktige samfunnsdebattene kobles tettere også til demokratisk handling?

Vi må demokratisere demokratiet

Årets Arne Næss-professor er den briljante belgiske forfatteren og aktivisten David Van Reybrouck. Han hevder at vi må demokratisere demokratiet.

Han var en av initiativtagerne til den belgiske G1000-bevegelsen i 2012, som gradvis har ført til en institusjonalisering av samarbeid mellom politikere og borgere.

Samarbeidet viser seg i desentralisering av politiske prosesser og bruk av borgerpaneler og innbyggerforsamlinger som får reell makt til å påvirke endelige beslutninger.

«Vi trenger et nytt, mer robust, deltagende demokrati», sier Van Reybrouck. «Vi trenger å gi makt til de maktesløse.»