Hvorfor treffer Wolfgang Wee?

Aftenposten mandag 9. juni.

Ytringsfrihet og demokrati er verdt å forsvare. Også når det utfordrer kulturelitens komfortsone.

«Eg bryt saman og tilstår: Eg har smuglytta til Wolfgang Wee Uncut gjennom fleire år», skrev forfatter og Aftenposten-spaltist Agnes Ravatn 8. juni.

Jeg leser kommentaren med uro. Det virker sosialt risikabelt å være nysgjerrig – å høre på samtaler med folk man ikke nødvendigvis er enig med, men som tenker utenfor det tillatte meningsrommet. Hvor ble det av mangfoldet vi sier at vi verdsetter?

Mangfold handler også om tanker og perspektiver. Ravatn er bekymret for at folk uten nok kompetanse får taletid. Det er et legitimt spørsmål. Men hvem avgjør hva som er «tilstrekkelig» for å delta i samtalen?

Når folk skammer seg over hvilke podkaster de hører på, har vi et problem. Om kultureliten trekker grenser for hva som er «akseptabelt» å være nysgjerrig på, mister vi det åpne, ærlige rommet.

Jeg tror på et samfunn der vi tåler uenighet. Hvor metoden er samtale – ikke fordømmelse. Ikke alt som sies, er riktig, men vi må tåle stemmer som utfordrer. Alternativet er at et fåtall får definisjonsmakt, og det svekker demokratiet.

Det finnes en avstand mellom det som sies hjemme og det som slipper til offentlig. Ravatns skepsis til podkaster uten faglig kontroll oppleves som kulturelitens behov for å irettesette heller enn å forstå.

Kanskje er det derfor Wolfgang Wee treffer: Han gir plass til det ufiltrerte. Ikke fordi alt er riktig, men fordi folk får tenke selv.

Samtalen trenger ikke flere portvoktere. Den trenger mer rom, mer undring, mer mot – og mindre moralsk overlegenhet. Ytringsfrihet og demokrati er verdt å forsvare. Også når det utfordrer kulturelitens komfortsone.