– Hvorfor så ingen panikken i øynene mine?

2 weeks ago 20

Norge er et av verdens beste og tryggeste land å føde i.
Men for mange blir ikke fødselsopplevelsen sånn som forventet.
63 kvinner forteller sin fødselshistorie i VG.
Malene (36) er en av dem. Hun opplevde manglende oppfølging da hun fødte sitt første barn.

En augustkveld i 2023 er Malene Hagen Kjølhamar seks dager over termin.

Hun skal bli mor for første gang. Og nå har hun for lite fostervann.

Fødselen må settes i gang, blir det bestemt på Ullevål universitetssykehus.

På observasjonsposten for gravide får hun satt inn ballong.

Snart begynner det å gjøre fryktelig vondt. Livmorhalsen er fortsatt helt umoden – det er grunnen.

Malene ligger på dobbeltrom, uten samboeren Ulrik til stede. Smertene blir bare verre og verre.

– Jeg kommer ikke til å klare en fødsel hvis dette ikke er i nærheten av å være rier, tenker hun.

Malene føler seg helt alene. Og blir mer og mer redd.

– Hvorfor så ingen panikken i øynene mine?

I flere måneder har VG gransket norsk fødselsomsorg gjennom innsyn, samtaler med fagfolk og fødende kvinner.

Hvert år blir over 50.000 barn født i Norge, de fleste på sykehus.

Norsk fødselsomsorg ligger i verdenstoppen i kvalitet, ifølge Medisinsk fødselsregister.

Sykehusene gir trygg fødselshjelp, har svært få dødfødsler og lav dødelighet blant nyfødte barn. Mødredødeligheten er også lav.

Men én ting er det medisinske. Hvordan oppleves omsorgen?

I fjor delte komiker og samfunnsdebattant Sofie Frøysaa (36) sine erfaringer etter fødselen.

Etter dette inviterte VG norske kvinner til å beskrive oppfølgingen de fikk før og etter at barnet kom.

Over 180 kvinner tok kontakt.

I historiene under kan du velge ulike kategorier: Noen kvinner forteller om vaginal fødsel og keisersnitt. Andre deler sin historie om barseltiden. Du kan selv velge kategorier når du klikker deg inn:

For Malene var det verst å være alene med smertene.

Ingen kom innom for å sjekke henne, forteller hun.

Det eneste hun ble tilbudt, var Paracet og en varmeflaske, selv om hun lå i fosterstilling i sykesengen og «pustet seg gjennom hvert smertetak».

Først timer senere opplever hun at noen forstår hvor vondt hun har det.

Da får hun tilbud om smertestillende som er sterke nok.

Neste dag, etter at ballongen har falt ut, får Malene modningspiller. Riene begynner å øke i styrke.

Hun får oppfølging og blir godt ivaretatt, og etter en sjekk blir hun flyttet til fødeavdelingen.

Nå får samboer Ulrik være med, og de får et kort møte med jordmor.

Bortsett fra to korte tilsyn, når de selv drar i snoren for hjelp og smertelindring, blir de to overlatt til seg selv i flere timer, ifølge Malene.

Hun opplever nå at riene blir vanskeligere å håndtere, og får mer og mer panikk.

– Disse timene på rommet er som et langt, vondt år. Jeg er mye redd.

På Ullevål sykehus sier fødeavdelingen dette om Malenes historie:

– Hver igangsetting av fødsel (induksjon) blir avtalt sammen med pasienten og planlegges individuelt i henhold til metode og om det skal planlegges for hjemmeinduksjon eller på sykehus, skriver konstituert avdelingsleder Vibeke Saltnæs Salvesen i en e-post til VG.

– Malene ble indusert på sykehuset. Vi burde derfor hatt mulighet for å imøtekomme henne bedre i forhold til hennes behov for fortløpende informasjon og smertelindring.

Det er veldig individuelt hvordan man opplever modningsperioden, latensperioden, skriver Saltnæs Salvesen:

– Det mest vanlige i denne fasen er tiltakene hun beskriver at hun ble tilbudt: Smertelindring, Paracet, varmeflaske, bevegelse, dusj og lignende. Det er beklagelig at vi ikke lyktes i å møte henne med tiltak som hjalp henne bedre i denne fasen av fødselen.

Les hele tilsvaret lenger ned i saken.

Følte du deg godt ivaretatt under fødsel?

aJa, en fantastisk opplevelsebNei, følte meg alene og livredd, som MalenecBåde ogdJeg har ikke født

Nå går vannet. Malene får stormrier og det hun beskriver som «ubeskrivelige» smerter.

Desperat ber hun om epidural. Hun står på liste, får hun til svar.

– Det var brutalt å høre. «Hvor lenge kommer jeg til å klare disse smertene, og vil det vare enda et døgn?»

Da det omsider blir tid for å sette epidural, får Malene beskjed om å sette seg på sengekanten.

Det oppleves nærmest umulig, forteller hun.

– Jeg får ekstrem «bæsjetrang», og føler hele kroppen stivner. Jeg har ikke sjans til å puste, brekker meg og kroppen kjennes ute av kontroll. «Noen må hjelpe meg!» tror jeg at jeg gjentar noen ganger.

I etterkant reagerer Malene på at tegnene på at barnet var på vei, ikke ble fanget opp.

– Det ble funnet frem utstyr til å sette klyster. Men hadde de sjekket åpningen først, og forstått at kroppen var klar til å presse, hadde jeg sluppet å få en epidural jeg uansett ikke fikk brukt.

Det hele utviklet seg til å bli en stressende og kaotisk styrtfødsel, med skiftende beskjeder om pusting og pressing, ifølge Malene.

– Først mot slutten, etter vaktskifte, kom ytterligere en jordmor inn, satte blikket i meg og sa «nå får vi ut dette barnet».

Da kom Eivår til verden med ett eneste press.

Det var fantastisk å ha henne der, sier Malene.

– Jeg føler hun reddet hele fødselsopplevelsen og ga meg det jeg trengte.

På en fødeavdeling er det mange prioriteringer og vurderinger som gjøres fortløpende.

Det forklarer Vibeke Saltnæs Salvesen ved fødeavdelingen på OUS.

– Det er noen ganger slik at man ikke kan tilby én-til-én omsorg til alle pasienter på fødegangen. Ofte prioriteres da de som er i aktiv fødsel, skriver hun.

– Dette kan dessverre resultere i at pasienter ikke får den veiledningen og støtten de opplever å ha behov for i en periode. Dette er ikke optimalt og vi skulle helst sett at det ikke var slik, men at alle pasienter fikk den omsorgen og den informasjonen de til enhver tid har behov for.

Saltnæs Salvesen har forståelse for at det er vanskelig å oppleve ikke å bli sett, å være redd og å få panikk.

– Det er ikke dette vi ønsker at våre fødekvinner skal oppleve under fødsel og slite med i etterkant, skriver avdelingslederen:

– Igjen må vi beklage at det ble slik for Malene.

Åtte av ti kvinner er fornøyde med fødselsomsorgen. Minst fornøyd er de med barseloppholdet.

Det viser en stor undersøkelse Helsedirektoratet gjennomførte blant over 13.000 nybakte mødre i 2024 og 2025.

Flere av kvinnene som skriver til VG, forteller at de har følt seg overlatt til seg selv eller at de har vært til bry når de har bedt om hjelp:

«Det som skulle være det lykkeligste døgnet i mitt liv, ble det kanskje verste».
«Det var fire personer som skulle føde den natten og kun to på jobb».

Flere reagerer på manglende oppfølging i etterkant av fødsel.

«Jeg dro hjem uten å føle at jeg greide å mate barnet mitt».
«Hvorfor får man full oppfølging når man ryker leddbåndet i kneet, men ikke når du føder barn på 3,8 kilo ut av kroppen?»

Mange har slitt med å måtte være uten partner i timene etter fødselen.

Det kan ha vært på grunn av besøksreglene, eller fordi de ligger på overvåkning etter operasjoner.

Opplevelsene fra oppholdet på sykehus og oppfølging i ettertid har gitt en unødvendig tøff start på foreldreskapet, forteller flere.

Men flere forteller også om hvor fantastisk hjelp og oppfølging de har fått – og hvordan det har gjort at de gleder seg til å skulle få barn på nytt.

– Dette er sterke historier, sier helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre.

VG har presentert ham for noen av historiene i denne saken.

– Egentlig er det en marsjordre til oss som har ansvar, om å gjøre det vi kan for å styrke hele tilbudet innen svangerskap, fødsel og barsel, sier han.

Særlig én utfordring går igjen i historiene, mener Vestre:

– Det handler om tid, om ressurser og om å ha nok fagfolk på jobb, slik at det ikke bare er trygt å føde, men at du også opplever oppfølging og omsorg i en situasjon hvor du er veldig sårbar. Der har vi fortsatt en jobb å gjøre.

Mange av kvinnene VG har snakket med, forteller at de følte seg overlatt til seg selv.

Vestre peker på konkrete tiltak for å styrke tjenesten:

– For det første må vi utdanne, rekruttere og beholde flere jordmødre. Det har vært en stor jordmormangel, men vi har økt utdanningskapasiteten betydelig og det er ansatt mange flere jordmødre i kommunehelsetjenesten. Det er bra, sier han.

Vestre understreker at det er trygt å føde i Norge, men legger til at det ikke er tilstrekkelig.

– Kvinner skal også føle at de blir sett og ivaretatt, og at ting er tilrettelagt slik at man får en så god opplevelse som mulig.

– Forhåpentligvis kan det også gjøre at flere kvinner får lyst til å føde flere barn.

Det var travelt på fødeavdelingen augustdagen i 2023, da Malene ble mor til lille Eivår.

Flere kvinner var i aktiv fødsel, og som helsepersonell selv, satt det langt inne for Malene å ringe på alarmen.

– Det er ikke jordmødrene sin skyld, for de prioriterer så godt de kan, og var nok til stede der behovet var størst.

Samtidig tror Malene at en beklagelse fra sykehuset i etterkant av fødselen hadde betydd mye for henne og samboeren.

– Hadde de tatt seg to minutter og sagt noen støttende ord i etterkant tror jeg hele opplevelsen hadde vært annerledes.

– Vi kan dessverre ikke gjøre godt igjen det Malene opplevde som negativt og vanskelig under sin fødsel, skriver Saltnæs Salvesen ved OUS.

– Det vi kan gjøre, er å tilby Malene og partner en ettersamtale. Hun er velkommen til å ta kontakt med oss, slik at vi kan organisere dette for dem, skriver avdelingslederen.

– Vi takker for tilbakemeldingen og skal bruke denne i vårt arbeid med alltid å forbedre fødselshjelpen.

Det tok tid før Malene fikk bearbeidet den negative fødselsopplevelsen, og de vonde følelsene ble med henne langt inn i barseltiden, forteller hun.

– At ingen så meg, panikken i øynene mine og den intense smerten jeg hadde, er for meg helt utrolig.

Hjemme i Larvik holder Malene trygt rundt lille Ester. Hennes andre barn kom til verden på Tønsberg sykehus, like før jul. Denne gangen opplevdes fødselen helt annerledes.

– Jeg følte meg ivaretatt og ikke alene. Og de så meg hele tiden, sier hun med tårer i øynene.

– Det er kanskje det som gjør forskjellen. Å bli sett og snakket til, og å forstå hva som skjer. Da oppleves det trygt.