Hvorfor lager ikke Stortinget systemer rundt alkoholbruk?

Debatten om alkoholkultur på Stortinget har igjen blusset opp, senest gjennom kommentaren «Stortinget er rigget for drikking og alkoholisme – dette problemet er større enn Mímir Kristjánsson». Men hvor er lederansvaret, og hvor er bedriftshelsetjenesten?

Når det samtidig beskrives en kultur der alkohol spiller en betydelig rolle, blir fraværet av systemer enda mer alvorlig. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

I norsk arbeidsliv er dette egentlig godt kjent terreng. Gjennom Akan, Arbeidslivets kompetansesenter for rus- og avhengighetsproblematikk, er det utviklet tydelige modeller for hvordan virksomheter skal forebygge og håndtere rusproblematikk. Ledere forventes å gripe inn tidlig, det finnes etablerte rutiner for oppfølging, og ansatte skal møtes med både tydelighet og støtte. I tillegg spiller bedriftshelsetjeneste en sentral rolle som faglig støtte i krevende situasjoner. På Stortinget fremstår dette langt mer uklart.

Burde vært ekstra tydelige

Stortingsrepresentanter er ikke ansatte i tradisjonell forstand, men nettopp derfor burde strukturene rundt dem vært ekstra tydelige. I stedet ser vi et system der ansvar synes å være fragmentert mellom partiorganisasjonene og Stortingets administrasjon. Når ansvaret blir uklart, blir også oppfølgingen svakere. Hvem har egentlig ansvaret når en representant utvikler et problematisk forhold til alkohol? Hvem skal gripe inn, og når?

Det er vanskelig å få øye på et operativt Akan-system i denne virkeligheten. I de fleste virksomheter i Norge er dette konkret og praktisk arbeid, med opplæring av ledere, tydelige forventninger og strukturer for tidlig intervensjon. På Stortinget fremstår det, i beste fall, som lite synlig. I verste fall som fraværende.

Det samme gjelder bruken av bedriftshelsetjeneste i dette arbeidet. I resten av arbeidslivet er dette en selvfølgelig del av det forebyggende arbeidet. BHT bidrar med kompetanse, uavhengighet og struktur i situasjoner som ofte er krevende både menneskelig og organisatorisk. Når slike ressurser ikke er tydelig til stede i håndteringen av rusproblematikk på Stortinget, svekker det både kvaliteten på oppfølgingen og tilliten til at sakene håndteres profesjonelt.

Forebygge skade og sykdom

Når det samtidig beskrives en kultur der alkohol spiller en betydelig rolle, blir fraværet av systemer enda mer alvorlig. I en vanlig virksomhet ville gjentatte hendelser eller bekymringer utløst handling. Ikke fordi man ønsker å sanksjonere, men fordi man har et ansvar for å forebygge sykdom og skade, både for den enkelte og for arbeidsmiljøet.

På Stortinget virker terskelen for å gripe inn høyere. Kanskje for høy.

Dette handler til syvende og sist om ledelse. Partiledere og parlamentariske ledere har et ansvar som ikke stopper ved politiske prioriteringer. De har også et ansvar for menneskene de leder, inkludert helse, arbeidsmiljø og risikoatferd. Det ansvaret kan ikke overlates til kultur eller uformelle normer.

Stortinget burde gått foran

Det er ingen god grunn til at Stortinget skal ha lavere standarder enn resten av norsk arbeidsliv på dette området. Tvert imot burde forventningene være høyere. Når verktøyene finnes, både gjennom Akan og bedriftshelsetjenesten, er det vanskelig å forstå hvorfor de ikke fremstår som tydeligere implementert og brukt.

Spørsmålet er derfor ikke bare om det finnes en problematisk alkoholkultur. Spørsmålet er hvorfor systemene som skal forebygge og håndtere slike utfordringer, ikke er mer synlige, tydelige og operative.

Og det er et lederansvar.