Hvorfor går strømprisene i været?

Naturen har gitt Norge én stor særfordel: 50 prosent av vannmagasinkapasiteten i Europa, skriver Hogne Hongset. På bildet: Solbergfoss kraftverk i Askim. Foto: Halvard Alvik, NTB

Prissmitten fra utlandet gir til dels skyhøye strømpriser. Politikerne svarer med «strømstøtte» til forbrukerne. Men det hjelper ikke næringslivet, som må plukke opp regningen.

Hvorfor går strømprisene i været?

Det gir kraftbransjen og «nærstående» konsulenter kreative forklaringer på. Sverre Alvik bidro 11. mars i et intervju med EnergiWatch. Alvik er forskningsleder for energiomstilling i Det Norske Veritas (DNV).

Fra intervjuet: «Han understreker at når strømprisen er høy, er det fordi det er mangel på strøm. Hvis forbruket ikke tilpasser seg den mangelen, trengs det dyre løsninger for å ha nok strøm.»

Tilsynelatende en grei teori. Den lille haken er at det ikke er «mangel på strøm» for tiden – ikke her i landet! 11. mars, den dagen Alvik lanserte teorien i EnergiWatch, passerte netto strømeksport siden nyttår 5.946.883.000 kilowattimer (kWh), ifølge Statnett. Det tilsvarer årsforbruket av strøm til rundt 330.000 norske husstander, med 18.000 kWh til hver.

Volumet tilsvarer også årsforbruket i Hydro Sunndal aluminium, Norges største enkeltforbruker av strøm. Når dette skrives, har nettoeksporten passert 7 terawattimer (TWh)!

Vi nettoeksportører strøm de fleste år

Siden den første utenlandsforbindelsen kom i 1960, kraftlinjen Nea-Gjerpen over til Sverige, har vi eksportert netto i 54 av 64 år. Vi har ikke noe år importert netto over 10 TWh. Kortvarig effektunderskudd kan håndteres med midlertidig og planlagt redusert produksjon i vår store prosessindustri. Planer og avtaler for slik reduksjon når behovet oppstår, er da også en del av vår beredskap på kraftområdet i dag. Kraftforsyningens beredskapsorganisasjon (KBO) er en del av Norges vassdrags- og energidirektorats (NVE) organisasjon.

Tilknytningen til EUs energimarked har ikke «tjent oss godt»

Tilhengerne av stadig tettere integrering i EUs energimarked hevder på inn- og utpust at dette «har tjent oss godt» og vært nødvendig for forsyningssikkerheten. Det er feil, som forklart i forrige avsnitt. I realiteten er ulempene i form av prissmitte langt større enn fordelene.

I virkelighetens verden ble heller ikke kablene til Tyskland og England primært bygget for å gi oss forsyningssikkerhet, noe kraftbransjen og Statnett hevdet. Ifølge daværende olje- og energiminister Tord Lien (Frp), som ga konsesjonene, ble de bygget for at økt prissmitte skulle drive norske strømpriser opp. Og det er her i landet kraftbransjen selger 90 prosent av produksjonen. De siste to kablene økte kapasiteten inn i høyprisområdene med 116 prosent.

Prissmitten er størst i prisområdet NO2, der de syv sjøkablene til utlandet går ut. «Europaprisene» vil så spre seg videre nordover i takt med at Statnett får realisert nye sør-nord-forbindelser. Basert på disse realitetene, som Alvik selvsagt kjenner, er det imponerende at han uttaler seg slik.

Paracet mot lungebetennelse

Kraftbransjens gjennomslag for økt prissmitte har vært vellykket, så vellykket at politikerne nå etablerer kriseløsninger for at Ola og Kari (les: velgerne) skal klare seg på kalde dager.

Landsmøtesesongen er i gang, og partiene overbyr hverandre med kvasiløsninger. Det aller meste som tilbys, kan stort sett kalles «Paracet mot lungebetennelse». Tiltakene som lanseres, enten prissubsidiene kalles «makspris», «norgespris» eller «fastpris» på et eller annet nivå, tar ikke sikte på å kurere sykdommen (prissmitten), men på å dempe symptomene.

Ingen må heller tro at støttemilliardene som skal holde «feberen» nede og blidgjøre velgerne, kommer fra himmelen. Dette er penger som Ola og Kari over tid uansett må ut med. Ikke over strømregningen, men over skatteseddelen. Mens kraftselskapene elegant får full effekt av prissmitten og kan le hele veien til banken!

Og næringslivet må plukke opp regningen. Bedriftene får ingen strømstøtte!

«Sykdommen» heter prissmitte

Vi både kan og bør fortsette å utveksle kraft med andre land, til fordel for både oss og de landene vi utveksler med. Men vi må frikoble oss fra prismekanismene i EU og Storbritannia. Nøkkelen ligger i å ta fra dagens strømbørs kontrollen over flyten i utenlandsforbindelsene. Det kan gjøres ved at Statnett instrueres til å styre flyten slik at strømprisene i Norge ikke overstiger et nivå norske myndigheter bestemmer.

Dette er ikke et teknisk/praktisk problem. Det krever noen endringer av juridisk/avtalemessig art med EU og Storbritannia. Dette kan skje. Om det vil skje, avhenger av politisk mot og vilje. Hvordan det skal gjennomføres, må relevant ekspertise få ordre om å finne ut av.

Konkurransefordelen som ble borte

Det moderne Norge ble ikke bygget på «lave strømpriser», et begrep uten innhold når det ikke relateres til noe. Vår historiske konkurransefordel var lavere strømpriser enn prisene i landene vi konkurrerte med.

Når konkurransefordelen gradvis ble borte, har det to årsaker:

1. Da Stortinget enstemmig liberaliserte energimarkedet i 1990, noe det kan gis gode argumenter for var nødvendig den gangen, skjønte ikke politikerne hva energiloven de vedtok, kunne åpne for.
2. Økonomene overtok raskt ledelsen av kraftselskapene fra ingeniørene da loven var satt i kraft. De skjønte imidlertid hvilke muligheter som åpnet seg, og startet raskt arbeidet for å få koblet oss inn mot høyprisområdene i utlandet.

Når vårt strømmarked på rundt 150 TWh er koblet stadig mer sømløst inn i EUs strømmarked på ca. 3500 TWh, tilsier enkel markedslogikk at strømprisene her i landet stiger opp mot prisene i utlandet. Konsekvensen er: Adjø, konkurransefordel!

Nasjonal selvskading

Norge har mange naturgitte ulemper. Vi ligger langt mot nord i et tøft klima, og det er langt til markedene. Det er ekstremt kostbart pr. innbygger å bygge infrastruktur i et land større enn Tyskland, men med en befolkning på størrelse med en bydel i Kairo.

Så har naturen gitt oss én stor særfordel: 50 prosent av vannmagasinkapasiteten i Europa. Det ga oss en konkurransefordel i form av lavere strømpriser enn i landene vi konkurrerte med.

Den fordelen har våre egne politikere helt unødvendig sølt vekk, kabel for kabel.