Hvordan skal vi sikre nok kraft til fremtidens behov, hvis vi fortsetter å utsette beslutningene?

Dette er en forenkling som ikke stemmer med utviklingen i Tyskland.

Åpen

Fornybare kilder sto for 58 pst. av Tysklands elektrisitetsproduksjon i første halvår av 2023, en økning fra 52 pst. i samme periode i 2022. Samtidig har bruken av kullkraft falt til sitt laveste nivå noensinne. Det er altså feil at fornybarsatsingen har gjort Tyskland mer avhengig av kull – snarere tvert imot.

Det er likevel riktig at Tyskland har utfordringer med å fase ut kull og gass.

Abrahamsen peker på at systemkostnadene i Tyskland har økt og at dette er en stor utfordring for energisystemet. Men hvor store er disse kostnadene egentlig?

Systemkostnadene for integrering av fornybar energi i Tyskland var på 4,2 milliarder euro i 2022. Tysklands samlede kraftproduksjon var da rundt 600 TWh, noe som betyr at systemkostnadene utgjorde omtrent 7–8 øre per kWh.

Men systemkostnader er ikke det største problemet for Tyskland og tyske kraftprodusenter. Tyskland importerer i dag 70 pst. av sin energi, som er en betydelig ulempe både næringspolitisk og sikkerhetspolitisk. DNV tror imidlertid Tyskland gjennom sin satsing på fornybar energi vil klare å redusere dette til 26 pst. inne 2050, uten at dette vil svekke tysk industri.

Det som bekymrer tyske kraftprodusenter, er den økende forekomsten av nullpriser og negative priser, som oppstår når det er overproduksjon av kraft på tidspunkter med mye vind eller sol.

Tidligere har dette delvis vært løst ved hjelp av utenlandskabler, men nå har det dukket opp en ny tilleggs løsning: batterier.

Batterier – en ny brikke i energisystemet

Abrahamsen peker på Norges vannkraftmagasiner som et naturlig «batteri» med enorm energilagringskapasitet, noe som er tilpasset det norske systemet der vi trenger å flytte regn som faller om sommeren til kraftproduksjon om vinteren.

Men Tyskland har et annet behov: De må flytte solkraftproduksjonen fra dag til kveld. Og her har Kinas massive satsing på batterier gjort at dette nå er kommersielt lønnsomt.

Tyskland har de siste årene bygget batterier med en samlet kapasitet på rundt 1,6 GW, og dette vil mangedobles frem mot 2030. Disse batteriene kan lagre strøm i noen timer og bidra til å flytte solkraftproduksjon fra dag til kveld. Til sammenligning har utenlandskabelen mellom Norge og Tyskland en kapasitet på 1,4 GW, men kan overføre kraft kontinuerlig. Selv om batterier ikke erstatter utenlandskabler, viser de hvordan energisystemet blir mer fleksibelt og mindre avhengig av fossil backup.

Regulering av strømprisene – hvem tjener på det?

Abrahamsen skriver at den norske kraften tilhører befolkningen, og at vi bør regulere strømprisene. Det er en legitim debatt, men vi må huske at de fleste norske kraftverk er offentlig eid.

Hvis vi setter makspris på strøm for næringslivet, vil offentlige kraftselskaper tjene mindre, mens utenlandskeide industribedrifter i Norge vil tjene mer. Vil norske strømkunder virkelig ønske å overføre en større andel av verdiene fra vår kraftproduksjon til kinesiske, amerikanske og europeiske eiere av norsk industri?

Det er viktig at vi klarer å tiltrekke oss utenlandske investeringer, men vi kan ikke selge oss for billig.

Vi er enige i at kraftkablene til Europa og England har tjent kraftprodusentene mer enn norske strømkunder. Men vi må også huske at verdiskapningen fra kraftproduksjonen blir i Norge. De fleste kraftselskapene er eid av kommuner og fylker, som får utbytte fra inntektene – og disse pengene går tilbake til velferden vår. Dette er en fordel få andre land har.

Utfordringer med norsk beslutningsprosess

Folkestyret i Norge har mange positive sider, men vi må også erkjenne at det noen ganger gjør det vanskelig å gjennomføre nødvendige endringer.

Vi har sett hvordan store reformer, enten det gjelder kommunestruktur, politi eller andre samfunnsområder, ofte ender opp med en blanding av kompromisser og reverseringer. Resultatet blir gjerne mer byråkrati enn reelle løsninger.

Samtidig har vi utfordringer med å rette opp tidligere feil og finne gode balanser mellom ulike arealbruksinteresser. Vi bruker store arealer til skogsdrift, hytteutbygging og infrastruktur, men når naturverdier er truet, tar det ofte lang tid før nødvendige tiltak blir iverksatt. Bestander av sjøfugl og villfisk er sterkt redusert, Oslofjorden og flere lakseelver sliter, men tiltakene som kunne gjort en forskjell lar vente på seg.

Når det kommer til energi, ser vi en lignende handlingslammelse. Vi trenger mer kraft for å sikre omstilling, verdiskaping og stabile priser, men vi sier nei til både vindkraft, solkraft og oppgradering av vannkraft. Samtidig forventer vi lave strømpriser og trygg energiforsyning.

Dette er en vanskelig balansegang, men vi må stille oss spørsmålet: Hvordan skal vi sikre nok kraft til fremtidens behov, hvis vi fortsetter å utsette beslutningene?