Hvordan overlever man uten strøm, innlagt vann og oppvarming i uker og måneder med sprengkulde?

Myndighetene har plassert ut mange varmetelt i Kyiv og andre steder. Her kan frosne innbyggere få seg et varmt måltid og varm drikke. Bildet er tatt for noen dager siden. Foto: Anatolii Stepanov, Reuters/NTB

Tirsdag er det fire år siden russernes fullskala-angrep. Å la ukrainerne fryse på den måten de gjør nå, er et folkerettsbrudd.

Vi er mange som fryser i Norge for tiden. Likevel er det vanskelig å se for seg hvor kalde ukrainerne er.

Russland ser ut til å angripe strøm- og vannsystemene i Ukraina helt bevisst. Hvorfor? For å la ukrainerne fryse og å bryte dem ned.

Mange her hjemme er overveldet av nyhetsbildet for tiden. Verbale og fysiske angrep på folkeretten har kommet på løpende bånd siden nyttår. Tirsdag er det fire hele år siden fullskala-invasjonen av Ukraina begynte. Konflikten fremstår ikke lenger som den mest akutte krisen, så det er lett å glemme de enorme menneskelige lidelsene som skjer der hver eneste dag.

Ikke gi dem en kald skulder

Men vi må ikke glemme. Vi må orke å kjenne kulden som rammer Ukraina nå på kroppen. Vi kan ikke bidra ved å gi dem en kald skulder og snu oss vekk. Når årsdagen for invasjonen, 24. februar, nærmer seg, må vi sørge for å åpne øynene og sende den varmen vi kan.

For hvordan overlever man uten strøm, innlagt vann og oppvarming i uker og måneder med sprengkulde? Dette skjer ikke i en hyggelig hytte på fjellet, som de mest hardbarkede leserne kanskje kan se for seg. Det skjer i midt i storbyen, i leiligheter i 20. etasje. Hos vanlige familier som prøver å få hverdagen til å fungere – samtidig som nattesøvnen røves fra dem av stadige bombeangrep og flyalarmer.

Det skjer hos familier som samler seg på ett rom – det minste – for å holde varmen. Det skjer hos familier som rapporterer om netter med over 100 missilangrep.

Kan du se for deg utmattelsen de kjenner på?

Går ikke alltid i bomberommene lenger

Våre kolleger forteller at det er vanlig ikke å gå i bomberommene hver gang alarmen går. Ikke fordi de ikke tar den på alvor, men fordi de stadige angrepene og løping opp og ned trapper ville gjort hverdagen komplett umulig for dem. De tar sjansen og lever daglig med risikoen.

For når det ikke er strøm, er det heller ikke en fungerende heis i høyblokkene i Kyiv. De mangler vann, og de mangler varme. Det gjør det vanskelig å lage mat. I noen boliger finnes gasskomfyrer, og beboerne bruker dem flittig for å få litt varme i hjemmene sine. Det medfører en stor risiko i seg selv. Men vinteren har vart så lenge nå og krigen enda lenger. Sjansene folk er villige til å ta, blir stadig større.

Å angripe sivil infrastruktur som anlegg for strøm og vann er et klart brudd på krigens regler – internasjonal humanitærrett. Det samme gjelder når folk fratas livsnødvendige basisvarer. Et av de viktigste prinsippene er helt krystallklart: Man skal gjøre så godt man bare kan for å unngå å ramme sivile. Det er ikke det Russland driver med når boligblokker og barnehager treffes av presisjonsvåpen.

Dødelige angrep som aldri før

I Ukraina har angrepene mot sivile økt, samtidig som Russland offisielt sier de er klare for en fredsavtale. I oktober i fjor ble en barnehage i Kharkiv bombet av Russland med presisjonsstyrt ammunisjon. Amnesty har dokumentert målrettede angrep på boligblokker det siste halvåret. Natt til lille julaften var det dødelige angrep flere steder i landet.

Kollegene våre i Amnesty Ukraina lever selv under disse forholdene. Mens de gjennom vinteren jobber fra iskalde leiligheter i en by under stadige angrep, beskriver de hvordan familier må bruke hodelykt for å lese godnatthistorie for barna sine. Likevel blir de værende – både for å dokumentere og å bistå veteraner som er skadet etter å ha vært ved fronten, og for å ta vare på sine egne familier.

Kyiv i januar: Liubov Klymenko varmer mursteiner på gasskomfyren. Disse plasserer hun rundt i leiligheten. De kan holde på varmen i flere timer og fungerer som små varmeovner. Foto: Alina Smutko / Reuters

De beskriver hvordan strømbruddene slår ut livsnødvendig utstyr og sørger for stans i operasjoner på sykehusene. De forteller at de er redde for å kjøre på fotgjengere når gatene er mørklagte og trafikklysene ikke lenger fungerer. Flere av dem de har snakket med, beskriver de gjentatte angrepene som terror. Selv vet de at det er mange som har det mye verre enn dem.

Innesperret i toppetasjene

Eldre og personer med funksjonsnedsettelser sitter innesperret i leilighetene høyt oppi etasjene.

Noen av historiene vil heller aldri bli kjent. Fordi de svakeste ikke klarer å kommunisere med omverdenen eller får tak i de medisinene de trengte. De overlever kanskje ikke denne vinteren.

12 år etter at Russland gikk inn på Krym og i Øst-Ukraina og etter 4 år med fullskala-krig, virker det som okkupasjonen, menneskerettighetsbruddene og lidelsene er blitt normalisert. Både for oss som er vitner til dem, og for dem som lever med dem.

Norge bidrar, men kan fortsatt gjøre mer for å få europeiske ledere til å stå opp for å sikre rettferdighet. Vi krever at norske myndigheter internasjonalt løfter kravene om støtte for rettferdighet og ansvarlighet for alle mistenkte for forbrytelser i henhold til folkeretten.

Vår kollega Lera sier det kanskje best: «Det vi trenger mest, er ikke vann eller strøm. Det vi trenger mest, er rettferdighet.»

For bak hvert angrep finnes det utallige historier om sivile som er drept, skadet eller sliter med å overleve. Dette må vi få en ende på.