Det er fortsatt deler av krigen i Ukraina som jeg mener er underdekket

Et budskap fra en pride-parade i Ukrainas hovedstad Kyiv i juni 2025: «Alt dette er meg: et menneske, en aktivist, en soldat, en homofil, en frivillig, en ukrainer.» Foto: Efrem Lukatsky, AP/NTB

For ti år siden bodde jeg i den okkuperte og krigsherjede byen Donetsk. Der ble russernes handlinger et forvarsel om krigen som skulle endre Europa.

Krigen i Ukraina begynte ikke da Russland gikk til fullskalainvasjon 24. februar 2022. Den startet våren 2014 da russiskstøttede opprørssoldater tok kontroll over Donetsk og Luhansk.

De rev ned de ukrainske flaggene, okkuperte offisielle bygninger og satte opp provisoriske sperringer. Under dekke av å løsrive seg fra det nye regimet i Kyiv ville de nå bli to selvstendige stater: Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Luhansk. Offisielt var de ikke anerkjent av andre enn seg selv, men Russland var likevel en viktig del av spillet.

Det de gjorde i Øst-Ukraina, var et forvarsel om det som skulle komme:

• Russiske soldater, noen av dem tenåringer, ble busset inn til byen.
• Russerne kontrollerte narrativet om krigen med egne informasjonssoldater.
• Skolen ble militarisert.
• Skeive mennesker ble utpekt som en fiende.

Tenåringen fra Sibir

Mitt første møte med en russisk tenåringssoldat i Donetsk var i mars 2015.

Jeg hadde som frilansjournalist reist til den okkuperte byen Donetsk i Øst-Ukraina for å dekke okkupasjonen sammen med fotograf Kyrre Lien. Barene var fylt med tsjetsjenske leiesoldater, gruvearbeidere som hadde tatt til våpen – og selvsagt med russere.

I starten av krigen var de russiske soldatene åpne om at de var leiesoldater. De hadde vervet seg via et rekrutteringssenter i den russiske byen Rostov, noen få mil fra den ukrainske grensen. Etter å ha signert kontrakt ble de busset inn til Donetsk, der en av frontlinjene gikk midt på rullebanen på den nyoppussede flyplassen Prokofjev.

Det første jeg gjorde da jeg kom til Donetsk, var å ta inn på Hotel Ekonom. Et herberge på ett plan som luktet stramt av rengjøringsmiddel og tørr kjeks. Det var der jeg møtte ham: tenåringen fra Sibir. En kveld jeg gikk gjennom resepsjonen, ble han med meg inn på rommet. Jeg hadde ikke egentlig invitert ham, han bare fulgte etter meg.

«Hvor kommer du fra?» spurte jeg. Han nevnte en liten by i Sibir, som vi straks søkte opp på telefonen min. Jeg husker ikke hva den het, bare at den var sparsomt kartlagt på Google Maps.

«Hvor gammel er du?» «20 år.» Han tente en sigarett, jeg åpnet balkongdøren.

«Jeg reiste hit for å redde våre ukrainske brødre fra fascistene.» Gutten sa setningen med en innøvet mine, og det virket som om han var stolt over å huske den.

Røykingen av billige sigaretter, drikkingen av lunken pils og lyvingen til journalister var som en del av en skolefremføring.

«Og du kom hit helt frivillig, regner jeg med?» Han strammet munnen. Fiklet med lighteren. Overså ironien i stemmen min.

«Jeg kom hit frivillig. Jeg er en frivillig. Voluntir.»

«Hvordan meldte du deg da?»

«Jeg bare dro hit av egen vilje. Tog til Rostov og så buss over grensen.»

Jeg ba om å få se på passet hans, som han ga meg uten å tenke. «Du er ikke 20 år, men 17 år. Du lyver til meg. Hva annet lyver du om?» spurte jeg. Gutten så ned i bakken og sa at passet ikke var hans.

Det var som om hele gutten hadde en hinne over seg. En hinne av ugjennomtrengelighet og begynnende likegyldighet. Denne determinismen som jeg hadde lest om i bøker, men aldri egentlig sett med mine egne øyne. Det er determinismen jeg tenker på i dag, når jeg leser at 1,2 millioner russiske soldater er såret, savnet eller drept i krigen i Ukraina siden fullskalainvasjonen, ifølge Center for Strategic and International Studies i Washington.

«Ingen stormakt har lidd tap i nærheten av disse tallene siden andre verdenskrig», siterer VG fra studien.

Kaos av motstridende meldinger

Da Kyrre Lien og jeg bodde i Donetsk, møtte vi også soldater som ikke var ved frontlinjen. Dette var informasjonsfolk som enten var russere eller prorussiske ukrainere som hadde gått over til okkupasjonsmakten.

Det var også en tredje kategori: europeere som reiste til Donetsk for å støtte opprørerne. En av dem var den tidligere finske teatersjefen Janus Putkonen. Fra 2015 til 2018 drev han propagandakanalen DONi-News Media, før han flyttet til Luhansk.

En av informasjonskrigerne jeg intervjuet, sa at de hadde en propagandakanal klar allerede da opprørerne tok over administrasjonsbygningene våren 2014.

Det vokste også frem nye papiraviser med det nye flagget på forsiden.

Men den viktigste kilden til (des)informasjon var sosiale medier, rettere sagt russiske Vkontakte. Her var det et kaos av motstridende meldinger, og det ble helt umulig å skille rykter fra nyheter, sannhet fra fiksjon.

Det gjorde at Kyrre og jeg bare kunne stole på én ting: det vi selv så på bakken i Donetsk.

Der kunne vi se at russiske soldater var fulle ved frontlinjen. At likhuset ikke hadde tatt imot en gravid, drept kvinne – selv om mediene rapporterte om det. Og at skolene i Donetsk ble militarisert.

I ett år fulgte vi skole nummer 58 i Donetsk. Da vi var der siste gang, i mai 2016, var 15-åringene i gang med å lære seg granatkasting.

Militariseringen av den russiske skolen er senere blitt dokumentert av blant andre Per Kristian Aale i Aftenposten – og ikke minst av den russiske læreren Pavel Talankin i den Oscar-nominerte filmen «Mr. Nobody vs. Putin».

Kulturkrigen er underdekket

Kyrre og jeg bodde i Donetsk frem til sommeren 2016. De neste to årene reiste vi til og fra, frem til Janus Putkonen trakk akkrediteringen vår tilbake. Han likte ikke det vi skrev fra den okkuperte byen.

I mange år var det også vanskelig å selge sakene våre til både norske og internasjonale medier. Vi la også merke til at kommentatorer og podkaster var merkelig uinteressert i krigen i øst.

Alt dette endret seg over natten 24. februar 2022. Likevel er det fortsatt deler av krigen i Ukraina som jeg mener er underdekket.

Som teateranmelder og krigsjournalist mener jeg at kulturkrigen henger sammen med det som skjer i skyttergraven. Hva som er Putins – og folk på gatens – retorikk mot Vesten, er en del av begrunnelsen for krigen.

På gaten i Donetsk handlet krigen mot Ukraina om verdier, kultur – og ja – legning. Europa var det samme som moralsk forfall, peniser i gatene og barnevernet på døren.

En eldre dame sa det rett ut til meg på bussen: «Er du fra Norge? Er du blitt stjålet fra foreldrene dine?»

En vanlig konspirasjonsteori var at skeive foreldre stjal barn (og da særlig russiske barn), fordi de ikke kunne få barn selv. Dette gikk inn i det russiske propagandabegrepet «Gayrope» («Gay Europe»).

Kjente seg ikke igjen i rapportene

Da vi intervjuet den tidligere opprørslederen Pavel Gubarev, snakket han om Vesten som et kjøpesenter. Han så på det moralske forfallet som en del av nyliberalismen: I Vesten kunne man shoppe alt – også kjønn og seksualitet – og det førte til Vestens kollaps.

I min nye bok, «Over grensen – tolv år med opprørssoldater, dragqueens og frihetskjempere i Ukraina», går jeg inn i kampen mot skeivheten da Donetsk ble okkupert.

Den eneste homoklubben i byen ble stormet allerede forsommeren 2014, og det samme ble samtidskunstmuseet. Senere skulle de arrestere skeive mennesker, ifølge en rapport fra Memorial og Senter for sivile rettigheter fra 2016. Noen ble tvunget til å angi andre eller ble sendt direkte til fronten.

Skjønt, de skeive menneskene jeg intervjuet, kjente seg ikke igjen i rapportene. De følte de fikk være i fred så lenge de ikke var åpne.

Kanskje hadde de rett. Det som var provoserende for myndighetene, var at man oppførte seg skeivt, ikke hvem man lå med bak lukkede dører.

Jeg tror det er fordi et mangfold i levemåter henger uløselig sammen med et ytringsmangfold. En prideparade eller et dragshow utfordrer jo en norm, hvis ikke har det liten verdi som performance. Derfor er skeivhet knyttet til demokratiet. Og derfor er en rosa hettegenser på en gutt – eller en løsbart på en kvinne – en del av kampen for et fritt Europa.