Hvordan kan vi ta tilbake makten over maten fra dagligvarekjedene?

Det finnes ikke noe billig-nirvana her på jord der høy kjøpekraft går hånd i hånd med lave priser, skriver Anders Nordstad. Illustrasjonsfoto: Fredrik Hagen, NTB

I realiteten står nå kjedene ved bondens gjerde og forteller hva de er villige til å betale for produktene.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Hvordan har egentlig de tre dagligvarekjedene karet til seg så stor makt over maten i landet vårt? Hva kan vi gjøre for å gjenskape en slags balanse i verdikjeden for norsk mat, til fordel for både norske bønder og forbrukere? Og ikke minst til fordel for vår fremtidige evne til selvforsyning?

Hvis vi ser rent analytisk på dette, ligger makten i at de tre aktørene i fred og ro har fått bygd opp hver sin lukkede infrastruktur der de selv definerer spillereglene. Jeg vet ikke hva politikerne våre har tenkt på her – at disse lukkede infrastrukturene ville resultere i billigere mat?

Forhindrer andre aktører i å etablere seg

Disse lukkede infrastrukturene utvides stadig bakover i verdikjeden, og i realiteten står nå kjedene ved bondens gjerde og forteller hva de er villige til å betale for produktene derfra, og dermed hvordan de må produseres.

Gjerne også av hvem, vel vitende om at bonden (og samvirkene deres) ikke har andre avsetningsmuligheter. Norsk mat produseres nemlig av norske jordbrukere til den norske befolkningen. Punktum.

Det er dette med de lukkede infrastrukturene og fravær av andre salgsmuligheter som er kjernen. For dette forhindrer på en svært effektiv måte enhver konkurranse i de ulike leddene i kjeden: råvare-produksjon-grossist-distribusjon-detaljist. I tillegg til å forhindre andre aktører i å etablere seg.

Dagligvarekjedene har egentlig ikke holdt på med stort annet enn å bygge opp barrierer mot sunn og rettferdig konkurranse de siste 30–40 årene.

Jeg tror man med fordel kan kikke på andre næringer med lignende forutsetninger – kanskje først og fremst mobiltelefoni og datatrafikk, der vi har en lignende «oligopolisering» av infrastrukturen, men der de som eier strukturene, blir pålagt å åpne det for alle som ønsker.

Dette gir bedre tjenester, større utvalg og gir reell konkurranse mellom de ulike aktørene til fordel for vanlige folk.

Politikerne må på banen

Dersom de tre aktørene i matmarkedet blir tvunget til å tilby infrastrukturen sin (logistikk) til alle, vil dette bidra til å redusere makten deres, samtidig som det vil åpne for mer innovasjon, større mangfold og høyere kvalitet til glede for vanlige folk.

Dagligvarekjedene vil selvsagt ikke gjøre dette frivillig, så her må politikerne våre på banen. De som skal ivareta norske jordbrukeres og forbrukeres interesser, altså.

En annen ting som bør vurderes – i lys av at selvforsyningsgraden vår er på under 40 prosent – er å innføre begrensninger på bruken av EMV (egne merkevarer) på de produktene som er helt kritiske for norsk jordbruk og selvforsyning – kjøtt, melk, egg, korn og grønnsaker. Frukt også, så klart.

Dette vil bidra til å øke lønnsomheten i produksjonsleddet – noe som er nødvendig for å ha en bærekraftig matproduksjon.

Hullete importvern

Her brukes EMV hovedsakelig for å presse ned lønnsomheten til dem som produserer, og til å smyge inn importerte varer gjennom et svært hullete importvern som begrenser avsetningsmulighetene for norske jordbruksvarer ytterligere, og som igjen begrenser den reelle muligheten til å øke selvforsyningen vår.

Det bør også vurderes om det er greit at de tre aktørene skal få lov til å ha dominerende eierposisjoner i produksjonsleddet foran seg. Nå har denne vertikale integrasjonen allerede kommet så langt at det kanskje er umulig å få gjort noe med, men det gir utvilsomt stor makt og høy fortjeneste at de hele tiden forsyner seg av større deler av den totale verdiskapingen.

Hvorvidt dagligvarekjedene skal ha mulighet til å inngå avtaler som forplikter leverandøren til å ikke levere til andre kjeder, er en annen ting vi burde se nøye på.

Det vi trenger, er økt konkurranse, mer innovasjon, større mangfold, høyere kvalitet og økt selvforsyning til glede for norske forbrukere. Vi trenger ikke enda mer vertikal integrering. Det er det nemlig bare kjedene som tjener på. Og bare de!

Markedsandeler brukes som brekkstang

Men dette får vi ikke med de lukkede infrastrukturene vi har i dag, der markedsandeler blir brukt som brekkstang for å sikre seg lave innkjøpspriser på produkter de selger til den prisen kjøpekraften vår tilsier – som er høy.

Det finnes nemlig ikke noe billig-nirvana her på jord der høy kjøpekraft går hånd i hånd med lave priser. Det er en selvmotsigelse.

Helt til slutt: I den engelske loven om god handelsskikk er det forbud mot å kreve betaling for hylleplass og markedsføring. Dette forbudet kan trolig omgås på flere vis, men tanken er faktisk veldig god.

La leverandørene konkurrere på kvalitet, innovasjon og mangfold – fremfor at aktørene med de største finansielle musklene kan kjøpe seg plass.

Det er nemlig akkurat dette de gjør på bekostning av mindre leverandører som kan levere produkter av høy kvalitet til fornuftige priser og til glede for den norske forbrukeren og vår fremtidige evne til selvforsyning.