Hvordan kan vi forklare nedgang i kriminaliteten i et samfunn i sterk endring?

De siste femti årene har Norge vært gjennom store samfunnsendringer: Voldsom velstandsvekst, utdanningsrevolusjon, en mer institusjonalisert barndom som følge av barnehageutbygging, lengre skoleløp og SFO, og en digital revolusjon gjennom først datamaskiner, internett, så smarttelefoner og nå kunstig intelligens. Og, ikke minst, den norske befolkning har endret seg kraftig som følge av innvandring.

For å illustrere det siste: I 1970 var det 59.000 innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn i Norge, i 2023 hadde dette tallet økt til ca. 1,1 million. Andelen innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn i befolkningen har dermed økt fra 2 prosent i 1970 til 20 prosent i 2023. Det utgjør en betydelig demografisk endring, på ganske kort tid.

Hvordan har disse samfunnsendringene preget omfanget av kriminalitet i det norske samfunnet?

Det er kronisk vanskelig å sammenlikne kriminalitet over tid. For det første fordi den kriminaliteten vi har statistikk på, bare utgjør en liten andel av all kriminalitet. Mange lovbrudd blir for eksempel aldri anmeldt. For det andre fordi hva som er straffbart, endrer seg over tid. Og for det tredje har det skjedd store endringer i hvordan man registrerer kriminalitet i statistikken. Med disse forbeholdene i mente: Hva kan offentlig kriminalitetsstatistikk si om retningen på kriminalitetsutviklingen de siste tiårene?

Noen av tidsseriene i kriminalitetsstatistikken til SSB går tilbake til 1960-tallet, og viser utviklingen i etterforskede lovbrudd og straffereaksjoner frem til 2010. I et linjediagram fremstår grafen som en omvendt U: En jevn økning i etterforskede lovbrudd og straffereaksjoner per 1000 innbyggere fra 1960-tallet og frem til tusenårsskiftet, men som siden da har sunket betraktelig. I 2023 var det for eksempel like mange straffereaksjoner per 1000 innbyggere som i 1993. Denne utviklingen er ikke særnorsk, og omtales internasjonalt som ‘the crime drop’.

Et annet område av kriminalstatistikken hvor vi har lengre tidsseriedata, er fra offerundersøkelser. I 1983 gjennomførte SSB for første gang en spørreundersøkelse om befolkningens utsatthet for vold og annen kriminalitet. Her ser utviklingen for flere lovbruddstyper slående stabil ut: I 1983 oppgav 4 prosent av de spurte å ha vært utsatt for vold eller trusler om vold de siste 12 månedene. 40 år senere, i 2023, oppgir 5 prosent det samme. I 1983 oppgav 8 prosent av de spurte at de var urolig for vold eller trusler når de gikk ute alene i området hvor de bor. I 2023 hadde denne andelen sunket så vidt, til 7 prosent.

Den type lovbrudd hvor forskere gjerne stoler mest på kriminalitetsstatistikken, er drap. De aller fleste drap registreres nemlig i statistikken, da som nå, og det er derfor ofte drapsstatistikk som brukes for å sammenlikne omfang av kriminalitet over tid og mellom land. I Norge steg antallet etterforskede drap på 60- og 70-tallet, men siden tidlig 80-tall har utviklingen vært stabil og svakt nedadgående. I 1976 ble det etterforsket 32 drap i Norge. I 2022 ble det etterforsket 33 drap. Siden 1976 har vi blitt 1,5 millioner flere nordmenn, så drapsraten i Norge har i realiteten sunket betraktelig.

Fengslingsstatistikken er også fascinerende å studere over tid. Antallet innsatte per 100.000 innbyggere over kriminell lavalder var i 2023 på så å si samme nivå som i 1963. En grunn til at vi de siste årene har færre folk i fengsel er at mange flere soner straff i sitt eget hjem med fotlenke. Men det er like fullt oppsiktsvekkende at andelen innsatte i fengsel er lik i dag som på 1960-tallet – et tiår hvor befolkningen var langt mer homogen, narkotika var nærmest et fremmedord og ingen hadde datamaskin.

Det finnes kriminalitetsområder hvor utviklingen har vært annerledes, og hvor endring og økning snarere enn stabilitet og nedgang har vært mønsteret (for eksempel har anmeldelser for vold økt de siste tjue årene). Det er viktig også å minne om alle utfordringene med å bruke kriminalstatistikk til å si noe om omfang over tid. Men på helt sentrale statistikkområder – antall drap, etterforskede lovbrudd, straffereaksjoner, og utsatthet og uro for vold – så er hovedmønsteret flere tiår tilbake enten stabilitet eller nedgang, og det på tross av, eller kanskje også på grunn av, store samfunnsendringer.

For å vende tilbake til innvandring: Selv om det er riktig at det i dag er en overrepresentasjon av personer med innvandrerbakgrunn i flere deler av kriminalitetsstatistikken, er det også riktig at den registrerte kriminaliteten har holdt seg forbausende stabil, og på noen områder også gått ned, i en periode med sterk økning i innvandring. Dersom vi kun ser på anmeldelser, har det vært en sterk nedgang de siste tjue årene, og det i en periode med særlig sterk innvandringsvekst: I 2023 ble det anmeldt nesten 100.000 færre lovbrudd enn i 2003, en reduksjon på 22 prosent. I samme tidsrom økte antallet innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn med 227 prosent. Påstanden man ofte hører i politiske debatter, om at økt innvandring har ført til økt kriminalitet, hviler dermed på et feil premiss: I et lengre tidsperspektiv ser det ikke ut til å være noen vesentlig økning i omfanget av registrert kriminalitet.

Fra et samfunnsvitenskapelig perspektiv går vi spennende tider i møte. Vi har nemlig en interessant kriminologisk nøtt å knekke: Hvordan kan vi forklare stabilitet og nedgang i kriminalitetsmønstre i et samfunn i sterk endring?